Spørsmål og Svar

Dobbeltliv

Spørsmål:

Hei! Jeg er ei jente på 21 år som opplever dobbeltliv (påtvunget tro). Jeg bor hjemme, men får likevel bestemt om hva jeg kan gjør, ha på meg osv. Jeg er alltid lei meg, og jeg tror ikke på noe, men jeg tørr aldri å si sannheten fordi da blir de sint og skuffa.

Det har vært sånn lenge, og det plager meg. Jeg er ofte veldig redd for å bli avslørt om det jeg gjør ulovlig for dem, jeg føler ikke jeg kan leve et normalt, bra liv. Jeg har gjort mange ting de ikke vet, og de er nysgjerrige hele tiden, særlig gjelder dette klesregler.


Svar:

Hei! Takk for e-post.

Jeg tror ikke du er alene om den situasjonen du er i. Mange unge jenter og kvinner er påtvunget regler og et levesett som er undertrykkende for dem. Det kan være familien, eller kanskje en mann (?) som bidrar til det.

Jeg brukte ordet: «undertrykkende», for dette er en form for undertrykking. Personen det gjelder får ikke anledning til å finne seg «selv», kjenne etter hva man selv ønsker og vil, og få en godkjenning for det. Kunne være et selvstendig og tenkende vesen, og få velge sitt liv. Da kan det også bli vanskelig å kjenne glede. Og la meg minne om dette: Islam forbyr all undertrykking.

Råd og veiledning kan være noe annet! Og det må man være klar over. Svært ofte vil nok foreldre og andre i familien ønske det beste for barna! De «bestemmer» hva en kan gjøre, «forventer» det de skal tro, og kan ellers bli «sint og skuffa», som du skriver. Det kan egentlig ligge mye godvilje bak. De vil nok barna det beste.

Men ikke desto mindre blir det galt, om det ligger press og nærmest tvang bak. Og det handler også om å kunne stole på hverandre. For man kan avgjort gjøre mye galt og uklokt i livet, det er viktig å følge noen anstendige normer, men det har med å vokse selv.

Det kan være vanskelig å foreldrene dine til å forstå dette. Men du får ikke lov til å være lei deg, tenker jeg! Du må finne din vei til å leve et hyggelig – og riktig – liv, det må være din vei. Men gjør det klokt. Hjelper det å snakke om det forsiktig, med foreldrene dine? At du er en voksen person, som vet det som er rett og galt, og at du – innenfor rettmessige rammer – må finne ut av ting, og leve livet ditt i trår med det du selv ønsker? For slik må det være.

Du skriver du «tror ikke på noe». Det kan også være grei sak. Vi trenger alle tid til å orientere oss, i den ene eller andre retning. Det er fint å skulle «tenke selv», det sier Koranen også. Og når vi nevner Koranen: Der står det at selv Abraham – profet for store religioner – tvilte, og ba om bekreftelse fra Gud. Vi har tid til å tenke oss om, om vi er seriøse på det. Og valget skal være måtte være ditt.

Løft hodet! Du får ikke gå å «deppe». Finn din vei, i forsøk med forståelse fra foreldrene dine. Vi ønsker det skal gå bra.

Hilsen
Red.

Likte ikke(0)