Norge

Myndigheter som offentlig oppdragere

Jeg arbeider i et krysskulturelt miljø på Grønland i Oslo. En stor del av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Forholdet mellom myndigheter og folk er ikke alltid godt, ofte tvert om. Gjensidig tillit og forståelse kan være mangelvare.

Et eksempel: Noen familier med innvandrerbakgrunn jeg kjenner, fikk siste par uker brev fra barnevernet med bekymringsmelding om barn i familien. To dager senere reiste voksne med fire barn til Kenya i Afrika der barna ble satt igjen hos fjerne slektninger for en ny framtid der. Blir det godt for barna?

Nei, det er tragisk og fortvilende. Er dialog – i forståelse og respekt – så dårlig at frykt og uforstand må dominere? Og hva kan ligge bak?

Myndigheters markering og selvhevdelse om rolle og posisjon er viktig faktor! «De andre» må forstå det «vi» mener er best! De må lytte til og føye oss. Vi som taler er «norske myndigheter», andre kan kanskje ikke engang forklare seg på brukbart norsk? Det blir ikke dialog, men monolog – ensidig tale fra myndigheters side. Bedre – i usikkerhet og frykt – å få barna plassert trygt langt vekk. Hvilken framtid for barna?

Myndigheter er maktfaktor, den eneste. De skriver papirer og lager rapporter som andre vanskelig kan si imot. Noen setter normen, som andre må følge – uten velvillighet og ønske om forståelse; mange oppfatter det slik med barnevernet.

Hva med andre sider i samfunnet? Som den angivelig ytringsfrihet. Det etablerte samfunnet – «makten» – insisterer på å kunne ydmyke og latterliggjøre minoriteters oppfatninger og holdninger. Egentlig er det makt(mis)bruk.

Hvorfor insistere på roller og makt i møte med andre, hva med å senke garden – og snakke sammen? Det er ikke sikkert så vanskelig. Men nå gjaldt det altså de barna.


Trond Ali Linstad

Likte ikke(0)