Spørsmål og Svar

Om å tro

Spørsmål:

Heisann!

Jeg er en jente som akkurat har fylt 20 år. Lik mange andre mennesker som er i starten av det voksne liv, er jeg veldig nysgjerrig, samt spørrende til mange av livets spørsmål. Jeg har vokst opp i en familie, og et samfunn der religion vanligvis ikke har vært snakket om eller har vært til stede.

Ettersom religion ikke var et diskutert tema hjemme hos meg, var det også noe jeg aldri fikk lært noe særlig om, utenom det obligatoriske man lærer i løpet av skolegangen. Jeg hadde også en vane for å spøke om det, og le det bort. I de siste par årene har jeg blitt mer og mer bevisst på å prøve å finne identiteten min, og har til dags dato mislykket med å finne meg selv som person.

Jeg lurer på om dette kan ha noe å gjøre med mitt livssyn å gjøre. Jeg har den siste tiden tilbriagt tid rundt muslimer. Jeg skal ikke si at jeg har blitt overbevist av noen av dem til å konvertere, men det finnes noe som jeg tror alltid har vært til stede hos meg, helt fra jeg var ganske ung. Jeg pleide å snakke til “noen” da jeg var i vanskelige situasjoner, og jeg bekymret meg for min families helse. Ikke en spesiell person, men noe/noen jeg søkte i håp om skulle hjelpe. Jeg har det fortsatt slik, at jeg snakker til noe/noen i vanskelige tider og “ber” om enkelte ting, men jeg har vanskeligheter med å kalle meg selv religiøs. Dette er sikkert i hovedsak av at jeg ikke har noe informasjon om religioner.

Jeg har et enormt stort ønske om å kunne kalle meg selv religiøs, ha en genuin tro og identifisere meg selv som troende, men problemet er at jeg vet ikke hva jeg tror på. En annen ting er at med en gang noen snakker til meg om religiøse skikker, regler og fortellinger rett fra bøker, så er det noe i meg som blir redd og tviler. Tanke på å skulle endre meg så mye fra det som er “normalen” i min familie, vennekrets og alt rundt dette, skremmer meg. Hva hvis jeg gjør feil?

Hva hvis det å bli religiøs og følge alle mulige regler kutter kontakten mellom de få jeg kan kalle venner? Om det finnes en måte å få forklart religion på som virker logisk for et nysgjerrig, tvilsomt og lengtende sinn, så vil jeg gjerne prøve. Jeg ønsker å tro at det finnes noe mer enn bare død etter tiden på denne jorden.

Jeg må bare få høre det av noen som forstår seg på religionen på etisk vis, som ikke bare har lest, men tolket skriftene.  Hvordan blir man sikker på at man tror, hva man tror på, og ikke bare sier at man tror, for så å bare leve med dårlig moral?

Jeg tror grunnen til at jeg har vært så veldig deprimert, nedfor og tatt en rekke ekstremt dårlige valg i livet mitt kommer mye av at jeg ikke har følt meg “hel”. Dette kan i stor grunn være at jeg har hatt en litt ustabil barndom med tanke på omsorg, men også for denne mangelen på tro, eller uvissheten på hva det er man skal tro på.

Håper du kan svare på noen av mine litt innviklede og ikke så tydelige spørsmål.


Svar:

Heisann, jente 20 år!

Takk for din e-post med mange kloke og viktige spørsmål. (Beklager det har tatt tid å svare.)

Nysgjerrig på livet? Så fint! I nysgjerrighet ligger også refleksjon, det er nyttig. Det er klokt med refleksjoner rundt livet.

Dette kan være første skritt: Se deg om, på alt som er til! Fantastisk, logisk, balansert. Alt i til synes fornuft, knyttet til hverandre, gjensidig avhengig i en total sammenheng. Mennesket, naturen, verden. Ganske ubegripelig, det hele. Er det urimelig å tenke at det må være en «logikk» eller «mening» i det? Kan det stå en slags «Skaperkraft» bak?

Mennesker har til alle tider oppfattet at det må være en «Skaperkraft» bak. Til «Skaperkraften» hører «mening» og «plan» – for å bruke menneskelige termer. Da har vi et grunnlag å stå på.

Vi kan reflektere videre om «hensikt» og «mening» – om det er logikk knyttet til hver skapning. Det er ikke urimelig å svare ja. Til skapelsen er det knyttet etiske spørsmål. Da er vi videre på vei. Med erkjennelse av en Skaperkraft i bunnen – og tanker om etiske spørsmål, riktig og galt. Er man da blitt «religiøs»?

Nei. Dette er rimelig og logisk; det er ikke noe «overnaturlig» eller «enestående» ved det. Det er ryddig erkjennelse.

Vær deg selv! Ta med deg dette som viten: En Skaperkraft er til stede. (Kall den Gud, Allah eller hva du vil). Det er viktig å gjøre rett i livet; gode handlinger teller. Først og fremst, kanskje, for deg selv.Så velger du din linje selv.

Siden du selv nevner muslimer, er det fristende å peke på islam, der dette er kriteriet på en muslim: Den er muslim som «erkjenner en Skaperkraft og gjør det som er godt». Verre behøver det ikke å være.

Vær trygg på deg selv! Prøv ikke å bli «en annen» – som kan utfordre venner og familie, ekskludere både de og deg. «Religiøse skikker, regler og fortellinger?» Interessant og nyttig hjelp å ta med. Tenke over. Men vær ikke «låste»; vesentlig er det – etter min mening – alltid å bruke fornuft.

La dette ligge i din «identitet»; et fornuftig, oppegående vesen, ikke «religiøs»: å «følge alle mulige regler». Du vinner ikke noe ved å «vende deg fra deg» – «inn i noe annet», det blir fremmedgjøring.

Ta vare på den du er: ditt «selv». Du er en oppegående, 20-årig jente. Lykke til videre i livet.

Vennlig hilsen
Red.

Likte ikke(0)