Du behøver ikke
Jeg har gått langs en rekke valgboder i byen, og samlet og lest i partienes valgbrosjyrer. Dette er raske refleksjoner:
Høyre. Partiets løfter og ord minner om uttalelser fra president Trump; der vil jeg plassere dem. De er et parti for krig: I Syria, Afghanistan, Libya og andre steder. De står sammen med sine «venner», som det heter; «i NATO; USA, England og Frankrike», for å sitere Erna Solberg. Best å holde avstand til dem. Dessuten lyver de. Det står i en valgbrosjyre at «du kan bestemme hva som er best for deg og familien din». Det gjelder for muslimer; der skal staten bestemme.
Fremskrittspartiet. Partiet er partner til, men verre enn, Høyre. Et Trump-talerør i Norge.
Arbeiderpartiet. Partiet er dvaskt og kraftløst. Ord og løfter er allmenne og intetsigende: Om «bygge på det beste ved landet vårt»; for vi «kan ha det mye bedre»; «skape flere arbeidsplasser» (noe alle partier vil); «satse på kollektivtrafikk og samferdsel»; og «gjøre SFO til aktivitetsskole med overkommelig pris». Er det mye å stemme på? Støtte NATOs kriger gjør de også.
- SV. Partiet skal være «ungdommens parti». Klimakrisa må en «gjøre noe med»; man skal kunne «elske den man vil»; og alle må kunne «kjøpe sitt eget sted å bo». Egentlig er parolen denne: «Alle skal være kjekke og greie.» SV inviterer deg til å «bli med på laget». Mye å engasjere seg for?
Rødt. Partiet er ikke bedre. Rødt er med «på lasset». De ønsker noen endringer, det er så, men utfordrer slett ikke systemet. Ting er egentlig stort sett bra; men noen korrigeringer må på plass, mener de. Rødt kan støtte Arbeiderpartiet; i noe endret kurs, men ikke mye. Innenfor eksisterende rammer. Lite å støtte seg til.
Kristelig Folkeparti (KrF) lyver. De sier de er for «menneskeverd og nestekjærlighet» og at «alle mennesker er like mye verd». De skriver: «KrF vil øke innsatsen for internasjonale rettferdighet.» Men det er ikke sant; partiet står ikke for det. I Palestina er noen viktigere enn andre; nemlig de som er «Bibelens folk». De må en forstå, og støtte – ut fra Bibelens tekst. Å prioritere deres «rettigheter» veier tyngre enn å prioritere palestinernes. Og hva med «internasjonal rettferdighet»? Israel kan bryte internasjonale regler og får forståelse for det, av Kristelig Folkeparti.
Venstre. Hva står partiet for? Jeg leser i brosjyren om «rent vann»; «gratis barnehage og SFO til dem som trenger det». Å «legge til rette for nye arbeidsplasser». Gjøre Oslo til «en god by å bo i». Så bra! Hvem vil ikke det?
Miljøpartiet De Grønne. Partiet vil «ta vare på hverandre». På «maten, nature og byen». De vil gjøre Norge til «det beste for verden». Men de sier ikke et ord om krig – som når norske og amerikanske soldater sammen kjemper for eksempel i Syria, for å velte et regime og få innsatt et nytt. Hva mente de om Libya? Hva med konflikter i verden, annet enn om miljø?
Konklusjon. Forslag til en konklusjon? Enhver får tenke selv. Men et spørsmål å reise kan være dette: Hvem har egentlig makt i samfunnet? Er det «herskende» klasser og grupper som egentlig er de styrende? Som utgjør et tankemessig fellesskap; kanskje ikke bevisst, men faktisk; en «overklasse», med sammenfallende interesser og tanker; de er de sanne «styrende».
Valg og partier blir staffasje, nå show og lek; som dekker til viktige spørsmål, om makt og innflytelse; om hvordan samfunnet fungerer.
En gammel filosof har sagt at de rådende tanker og holdninger i et samfunn, er de styrende og herskende klassers tanker og holdninger. Kan vi utfordre dem?
Til sist; vi glemte et parti: Norges kommunistiske parti. De har tanker om sistnevnte og spinner videre på dem; de er en opposisjonell gruppe.
Avslutning: En kan la være å stemme. Det blir også en «stemme»: for å være «avholdende» til illusjoner som blir spredt i valgkampen; verd å tenke på.
