Abida Raja og Abid Raja har skrevet bøker med fokus på pakistansk tradisjonell ukultur, med fysisk og psykisk vold. Det er skremmende lesing. Fins liknende ukultur i andre kulturelle og sosiale tradisjoner med for eksempel grov urett og undertrykking av kvinner? Les og reflekter.
Forbrytelse å fortelle: snakke sant
Forbrytelsen min var å fortelle videre om den voldelige barneoppdragelse. Jeg «snitchet», brøt en pakt, vanæret familiens navn. For det som skjer i hjemmet, skal forbli der.
Fysisk og psykisk vold
Jeg var 4-5 år, sto skrekkslagen bak de gule solsikkegardinene i stuen og så faren min denge løs på moren min. Hun skrek på punjabi: «La meg være! Ikke slå! Allah, redd meg!» Faren min banner. Jeg så at han slo og sparket henne mens hun lå sammenkrøket på gulvet. Han kalte henne «ludder», «drittkjerring» og «hore».
Jeg ble født med analatresi. En sjelden, medfødt misdannelse i endetarmen. «Du er et halvt menneske,» sa faren min. «Du har ingen verdi som person og mann.»
Ordene hans svei mest. Den verbale julingen. For jeg hadde lært meg å beskytte hodet med hendene når han slo. Det var kanskje noe av det første jeg forsto; slagene mot hodet og ansiktet var de mest ydmykende – og syntes best. Det var de du måtte unngå.
Jeg husket best det aller første slaget. Det var i barnehagen at jeg fikk servert pølse fordi et barn hadde bursdag. Jeg likte det ikke og må ha spyttet det ut. Moren min ble sint og fortalte faren min at jeg hadde spist svinepølse. Jeg hadde ikke lært meg å ta opp hendene foran ansiktet, så jeg bare sto der helt tafatt og tok imot ørefiken. Så hvordan han løftet hånda over hodet og kjente hvordan håndflaten landet med et smell. Hånden dekket halve fjeset mitt og øret. Øresusen varte i flere dager. Jeg kan ikke huske om jeg gråt.
Han kunne slå med belter og sko. Enkelte pakistanske sko var av god kvalitet og gjorde ekstra vondt.
Det var ikke noe annet å gjøre enn å ta imot slagene med stokk og sko – og gå på skolen neste morgen. Læreren hadde forstått at noe var galt. Jeg hadde aldri snakket med noen om det som skjedde hjemme. For læreren var det første gang jeg var illojal, dette livsfarlige ordet og den fryktelige tilstanden som betydde at du ga dine egne det store banesåret. Jeg stotret og svettet, begynte å gråte. «Faren min har slått meg,» sa jeg.
Som barn hadde jeg aldri hørt foreldrene mine si: «Jeg er glad i deg.» De hadde aldri holdt rundt meg når jeg trengte det, eller uoppfordret gitt meg en klem. Under muslimsk julebønn i moskeen pleide faren min å omfavne meg foran de andre. Det var som å få kjærlighet på utstilling, jeg opplevde det som ekkelt.
Oppgjør med ukultur
Mitt helhjertede, genuint ærlige ønske har vært å ta et oppgjør med ukulturen.
Frykt, skam og skyld har styrt mye av livet mitt.
Gora – en hvit mann
Faren min var redd jeg skulle bli gora – en hvit mann. «Du er som de norske! Du er blitt helt gora!» snerret han. Jeg spurte ham ikke hva han mente med det. I pakistansk kultur stilte vi ikke spørsmål.
Som barn skulle vi være takknemlige for vår eksistens. Vi sto i en enorm fødselstakk-nemlighetsgjeld. Det betydde at du som barn startet i minus. At du var i stor skyld fra første sekund du pustet inn luften av denne verden.
Handicap, straff fra Gud
Jeg var en stor belastning for moren min. (Jeg var født med et handicap.) Hun bar på så mye skam, så mange bekymringer og angst for at dette var en straff fra Gud. Hva galt hadde moren min gjort for å fortjene dette? En gang hørte jeg hun klandre seg selv fordi hun så på fullmånen da hun gikk gravid med meg. Det skulle man visst ikke gjøre, for da kunne det skje noe med barnet i magen.
Ransopplæring
Om de negative kreftene jeg møtte i barnevernsystemet!
Jeg var blitt del av «ungdommer som visste mye om hvordan man begår kriminelle handlinger. «Hva skal vi gjøre?» kunne en av gutta si. «Vet ikke. Jeg kjeder meg!» «Skal vi stikke til byen og rane noen?»
Jeg tok på meg et skall, følte en sterk tilhørighet, var endelig en del av gjengen.
Diskriminering
Hjemme hadde jeg vært en byrde. I barnevernet var jeg blitt et problem.
Jeg følte meg som en undertrykket minoritet og et offer, utsatt for forskjellsbehandling og diskriminering. Jeg følte at hele verden var mot meg, og at jeg måtte slåss for å overleve.
En indre stemme i meg nedvurderte vestlige verdier. Som barn på koranskolen i moskéen hadde vi gutter fått innprentet at om noen krenket vår profet, så var den personen fritt vilt.
Det ble sagt «Norge er for hvite nordmenn». Jeg hørte at mørkhudete folk som oss ikke var ønsket.
Men det var våkne, reflekterte ungdommer, de leste aviser, var oppdatert og langt mer samfunnsbevisste og integreringstenkende enn meg. De skal ikke alle innvandrere over én kam, dømte ikke alle pakistanere nord og ned i nyhetsbildet.
Æresdrap
I 1988 var en 20 år gammel norskpakistansk kvinne og hennes ektemann blitt drept med maskingevær på Holmlia i Oslo. Kvinnen var høygravid. Storebroren hennes ble pågrepet og tiltalt. Det var Norges første æresdrap. Kvinnen hadde giftet seg noen måneder tidligere, uten samtykke fra familien.
Hjemløs
Jeg ranet unge og truet voksne. Ungdomsgjengen var blitt min familie.
Barnevernsvakten på politistasjonen kunne bare tilby meg et hospits, et hus med hardbarkete kriminelle og narkomane. Der var det høylytt krangling, slåssing og diskusjon om dop.
I Pakistan
Faren min ville at jeg skulle dra til Pakistan noen måneder. Han ville at jeg skulle lære både min familie og pakistansk kultur å kjenne. Faren min trodde på utdanning, men mest på familiesamhold og lojalitet til røttene.
Det var ikke lett å skulle forandre den pakistanske kulturen jeg var vokst opp med og som omsluttet oss på alle kanter.
Uten at jeg så det selv, hadde jeg stivnet i en mannsrolle jeg ikke likte eller ville være i.
Pakistanske, Islamske oppfatninger?
Jeg prøvde å glede og imponere hele det pakistanske miljøet ved å følge deres regler og forventninger så godt jeg kunne.
Det var kvinnen som skulle dekke seg til for ikke å vekke oppmerksomheten. Mannens jobb var ikke bare å veilede, men også å kontrollere og irettesette. Slike holdninger hadde ubevisst festet seg i meg.
Problemet var at bagasjen vi var vokst opp med, ikke var mulig å legge fra seg. Nissen fulgte med på lasset.
Følg din indre stemme. Den verken lyver eller lurer deg.
Jeg prøvde hele tiden å tilfredsstille andre.
Tvillingsjokket
Min kone var gravid, hun skulle føde to jenter. Vi gledet oss veldig til å møte dem og vise dem frem til verden. Snart kom de første telefonene fra slektninger. Flere av dem sa: «Stakkers dere, som har fått to jenter! Dette er en prøvelse fra Gud. Ikke mist motet! Vi skal be for dere.»
Gutter ble sett på som mer verdt enn jenter. Gutter var status, To jenter var dobbelt uflaks.
Barn og verdi
Et barn er født helt uskyldig. Ingen er født i minus. Et barn har ikke ansvar, skal ikke vokse opp for å vise takknemlighet. Det er foreldre som skal være takknemlige for å ha fått barn.
Foreldre og samfunn
Trass og opposisjon er sunt og utviklende, noe alle foreldre må tåle. Er barn trenger både røtter og vinger. Men mange har ikke mulighet til å få testet opprøret sitt hjemme. Det er veldig mye lettere å demonstrere mot krefter og tendenser i samfunnet.
Barn og frihet
Barna dine er ikke barna dine. De er sønnene og døtre til livet som lengter etter seg selv. De kommer gjennom deg, men ikke fra deg. Selv om de er sammen med deg, tilhører de deg ikke.
Kjærligheten til Allah
Navnet mitt betyr «Allahs slave» på arabisk og Allahs «tilbeder» på urdu. Jeg hadde alltid vært oppdrett til å tro på Gud, hadde gått på koranskole i moskéen og fastet under ramadan som andre muslimer, fra jeg var ti år.
Islam
Selv tenkte jeg at det ikke var den muslimske troen som var gal og måtte endres. Det var den menneskelige adferden, med undertrykkingen som måtte endres.
Hun som tilber
Det er det navnet hennes betyr: «Den som tilber». Hun ble født i 1973. Foreldrene var en del av den første bølgen av arbeidsinnvandrere fra Pakistan.
Pakistan
I 1979 innførte Pakistan de tradisjonelle muslimske sharia-lovene som gjeldende strafferett i landet.
Oppvekst
Abida ble sendt med far til Pakistan. Hun var seks år. Hun hilste på bestefar. Ingen ting av det som hendte henne de nærmeste årene ville ha skjedd uten bestefarens tillatelse. Han var slektens overhode, slik faren hennes skulle bli det.
En dag var ikke faren der lenger. Han hedde reist tilbake til Norge. Hun husket ikke noe farvel. Ingen fortalte henne at hun skulle bli igjen hos besteforeldrene.
Hun gjorde det hun fikk beskjed om. Etter hvert begynte hun å tisse på seg om natten.
Hun gikk på koranskole. Læreren slo henne bare noen få ganger. Andre jenter ble slått av henne hver dag.
Foreldrene var på besøk fra Norge. Hun var opplært til ikke å si noe. Faren slo henne.
Hun tenkte: «Hva er det med meg som gjør at jeg må vekk?»
Foreldre slår
Foreldrene kranglet. Når faren ble ekstra sint, slo han. Moren snakket og gråt, og ektemannen sto over og sparket henne som man sparker en hund.
Hun liket ikke at faren slo moren, for etterpå slo moren henne og søsknene.
Fra faren ventet det slag og kjeft.
Hun og søsknene visste hvordan de skulle være. Faren forklarte hva som var rett og galt. Han lærte dem om verden og slik han mente at Koranen sa den var og burde være.
Himmelen var et virkelig sted, hvor de som oppførte seg slik Gud ønsket, kom. Helvete var et virkelig sted. Dit kom de som gikk imot reglene, som såret sine foreldre og dermed Gud.
Ulykke på jorden var en straff fra Gud.
Faren slo henne igjen. Hun begynte å blø. Hun satte seg ned ved moren og gråt.
Det hendte moren slettet det lange håret hennes. Moren klaget over hvordan hun så ut. Barna skulle liknet på moren, sa hun, da hadde de vært vakre som henne. I stedet hadde de arvet utseende fra slekten til faren. «Så stygge dere er», sa hun.
I pakistanske familier
Det kom brev fra Pakistan. I et av brevene lå det bilder av to gutter. I familien lurte de på hvem som kunne passe. Det kom flere brev som nevnte andre gutter og menn, noen på hennes alder, andre eldre.
Hun likte dem ikke.
Faren kom og slo henne. Som regel brukte han håndflaten når han slo, andre ganger brukte han sko, eller det han tilfeldigvis hadde i hånden.
I 1991 ble hun atten år gammel. Pappa slo henne. «Sånn er det i pakistanske familier,» ble det sagt med et skuldertrekk.
Til politiet
Hun og broren hadde lekt med tanken om å gå til politiet, men kjente ingen som virkelig hadde gjort det før.
«Du har ikke gjort meg bra. Alle kommer til å snakke dårlig om meg,» sa faren.
Onkelen mente det bare fantes én løsning: Få henne gift.
Æresdrap?
«Hun har ødelagt æren vår. Det er sønnene og brødrenes oppgave å redde familiens ære. Det er ingenting som er viktigere,» sa faren.
Broren sa til henne: Du kan ikke komme hjem, for far snakker om å drepe deg og det er vi brødre som skal gjøre det.»
Hun gikk til politiet og anmeldte faren.
Tvangsgifte
Det fantes bare én levelig løsning for å gjenopprette æren som hun hadde fratatt familien, mente de – finne en egnet mann og så gifte henne bort.
Alle i slekten ventet på at hun skulle bli gift.
Det sto mellom to kandidater: enten en femten år eldre mann eller en yngre onkel.
Hvis jeg gifter meg, kommer jeg i det minste unna pappa og mamma, tenkte hun. Da kan jeg flytte vekk og bo et sted for meg selv.
Hun husker ikke om hun sa ja. Men hun sa heller ikke nei. Hun ville bare bort. Orket ikke lenger at faren skulle kjefte på henne og slå moren.
Hun skulle ha vært elev i andre klasse på Sandaker videregående skole dette året, men ble forvandlet til en pakistansk brud.
Hun var atten år gammel.
Gift kvinne
Først da gikk det opp for henne at mannen som nå lå ved siden av henne skulle ligge ved siden av henne resten av livet. Og at denne mannen var en fremmed.
Han strøk på henne. Hun kjente kroppen reagere på de fremmede hendene med frykt og vemmelse.
Hun husker første gangen han slo. «Jeg klarer det ikke,» sa hun fortvilet da han tok på henne. Han var sterkt og visste hvordan han skulle slå.
Farfaren og familien fikk vite det. Hun hadde reist fra mannen sin. At hun ble slått og tvunget, var ikke problemet. Problemet var at hun ikke bodde hos mannen sin.
Tantene og de andre kvinnene snakket med henne. «Slik er det for oss kvinner. Se på moren din, se på oss. Du er ikke den eneste kvinnen som har det sånn», sa de.
En av de eldre kvinnene i slekten mente det var bra at hun endelig ble slått. «Da skjønner hun at hun skal respektere ham. Da har han kontroll på henne», sa hun.
Hun var ennå bare atten år da trusselen om å bli utstøtt av familien ble kombinert med ryktene om en faktisk drapstrussel.
Forsøkt selvmord
I skapet på badet så hun en flaske Klorin. Hun så faresymbolene på baksiden av flasken, åpnet den, fylte et lite glass halvfullt med Klorin og drakk det. I morgen er jeg død, tenkte hun.
Broren kom til Pakistan. Faren ville ha ham med til hjemlandet for at han skulle få kjennskap til pakistansk kultur, tradisjon og religion. I likhet med søsteren hadde han forsøkt å komme seg ut av det livet han levde. Flere vinterkvelder hadde han gått ut til Sannerbrua og vurdert å hoppe.
Besatt av demon?
Moren til mannen hennes mente at hun var besatt av en demon. Hun ble gitt en mengde tabletter, men bare sov. Hun var «besatt av onde ånder». Hun ble vist til et lite murhus. En tykkfallen mann ventet på henne. Det store skjegget hans dekket nesten hele ansiktet. Rundt halsen hang det tjukke kjeder, og begge armene var dekket av armringer og armbånd. Han fylte vann i et glass, dyppet fingeren i det og leste høyt fra Koranen mens fingeren ennå var nedi. Så ga han vannet til henne og sa: «Drikk det». Hun nektet. «Det er ikke hun som snakker», sa han, «det er demonen.»
Slektens ære
«Du vet hva du har gjort. Du er en dårlig datter», sa faren. Han klarte ikke å tilgi henne for at hun hadde risikert æren til hele slekten.
«Jeg gir deg ikke skilsmisse, for jeg må svare for Gud etter at jeg dør», sa mannen til henne.
Venter på Gud
Det mannen gjør mot meg, er ikke bra, men jeg må vente på Gud. Det er urettferdig. Islam sier ikke at en mann skal gjøre dette mot kona. Han får det tilbake mot seg. Og meg: Hvis jeg bare holder ut, vil Gud hjelpe meg,» sa hun.
Hun forsøkte å adlyde Gud ved å adlyde mannen. Hun forsøkte å få barna til å gjøre det samme. De gikk på koranskole, og hun forsøkte å lære dem å overholde bønnen.
Kvinner og barn blir slått
I Norge måtte ingen vite at de ble slått. Her var vold fra far og ektemann helt naturlig. Ingen forsøkte å skjule det. Alle fiket til barna sine, så datteren, og når hun ikke så det, hørte hun hva som skjedde. Hun hørte moren skrike når hun ble slått. Hun hørte tantene og kusinene bli slått.
«Englene gråter og forbanner deg når du sier nei til meg», sa mannen.
Hun fikk rom og en seng på krisesenteret.
Sabr – utholdenhet
Sabr er flittig bruk til å tvinge kvinner til lydighet og holde dem fast i voldelige ekteskap. «All urettferdighet skjer mot meg, men jeg må overholde sabr. Hvis jeg gjør det, vil Gud hjelpe meg,» sa hun.
Hun lot til å glemme at Koranens pålegg om sabr og shukr (takknemlighet) går sammen med påbud om å kjempe for det rette, stå opp mot de som undertrykker deg.
Barnevernet
Barnevernet mente det beste for familien var at barna for en tid bodde et annet sted en periode. «Barna kan ikke bo hos deg nå,» sa saksbehandleren.
Som barn ble hun fratatt foreldrene. I Pakistan ble hun fratatt tryggheten. Som ungdom ble hun fratatt kjærligheten. Nå ble hun fratatt barna.
Åpnet for å snakke
Sakte skjedde det noe. Når hun åpnet opp om sitt liv, begynte de andre også å fortelle. De hadde alle opp tilnærmet like liv. Hatt den samme oppveksten.
Skilsmisse
«Skiller du deg, skal ingen ha kontakt med deg mer,» sa faren. Mannen hadde ofte sagt at han kunne drepe. Hun visste ikke om det var sant, eller bare en tom trussel.
Hun hadde skilsmissepapirene foran seg. Hun trengte to vitner til å signere. Ingen ønsket å ha signaturen sin på et dokument som tvang mannen til skilsmisse. Ingen ville være den som hjalp henne. Mannen hennes visste det også.
Statistikk om tvangsekteskap
Hun visste at problemet ikke var forsvunnet. Statistikk for Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, opprettet i 2004, viste at norske ungdommer ennå i 2021 ble utsatt for det samme som hun hadde blitt flere tiår tidligere. Fra 2018 til 2019 økte antall nye saker som kom til Kompetanseteamet med åtti prosent.
Kvinners rolle
Kvinnen var mannens eiendom. I disse ekteskapene var ikke kvinnen et selvstendig vesen, men en som kun var til stede for å bære mannens ære, og være til hans forlystelse. Hun var hans eiendom.
De delte en oppvekst som mange i familien benektet hadde eksistert.
Forfatterens etterord
Det er systemet hennes historie kritiserer. Også menn lider av å leve i sektliknende miljø preget av patrialkalsk tradisjonalisme, som noen forveksler med religion, skriver forfatteren.
Abidas takk
Jeg ønsker å dele, fordi jeg vet at mange har levd liv som ligner mitt. Og fordi jeg vet at det er jenter som fortsatt blir giftet bort til menn de ikke elsker.
Et første skritt på veien til forandring må være at vi begynner å snakke sant om de ulykkelige ekteskapene og synet vårt på kvinner. Dette boka er mitt bidrag. Hvis ingen endringer skjer for andre, eller i samfunnet, vil kampen for å våge å fortelle være uten verdi.
Konklusjon (fra én i Urtehagen)
Hvilken vei å gå mot mishandling og undertrykking? Vise sabr – utholdenhet? Forbli tålmodig i tradisjonen, egentlig tilpasse den og jenke seg?
Være «sterk» med den bakgrunn som er gitt, og egentlig forbli lojal mot den? Med urettmessige henvisninger til religion? Og håpe på endringer over tid (nå mer enn tusen år)?
Eller stå opp mot urett! Fortelle om den. Vise til rett og riktig, ville snakke sant! Gjøre «opprør», finne rett vei!
Avvise tillært underdanighet! Som knapt har ført til noe. Med sekterisk og patriarkalsk innhold! Luke bort feilhenvisninger til religionen, fremme det som er sant og rett!
Det er valg å tenke over.
Trond Ali Linstad
