Barn, tradisjoner og religion

Spørsmål:

Hei!

Min mann er praktiserende muslim, mens jeg selv etnisk norsk, ikke praktiserende.

Jeg har egentlig mange tanker og spørsmål, i den situasjonen vi er i. Kan ha gjort noe galt før, liksom mannen min også har det.  Hvordan leve nå, tilpasset det norske samfunnet? Det gjelder også for eventuelle barn vi kan få.  . . .

Mvh
Anonym

Svar:

Hei,

Takk for e-post.

Du har mange spørsmål, og det er viktige ting du diskuterer. Jeg tror også du vil kunne får forskjellige svar tilbake, avhengig av hvem du spør. Tingene du tar opp berører mange tradisjoner, og holdninger vil variere. Da er det viktig å holde seg til Koranen og prøve å svare ut fra den.

Da tenker jeg slik:

1. Det som man tidligere har gjort av kanskje dumme ting, kan man legge bak seg, om man selv synes det var dumt og gjerne skulle hatt det ugjort. Da kan man være ferdig med det og la det være «glemt», det er en viktig lærdom. Det handler om at man «angrer» og vil være «tilgitt», det er viktige og gode prinsipper, og gjelder både deg og din mann. Da er dere over på livet nå.
2. Dette handler om toleranse og respekt for hverandre og et annet menneskes tro. Jeg mener Koranen er klar på dette. Å tro er opp til den enkelte, man kan ikke «presse» noen annen til å tro. Det må være fritt valg. Og man skal også respektere andres tro. Man skal kunne leve sammen med forskjellig tro, det handler om respekt og toleranse, viktig i islam. Men kanskje ikke alltid helt enkelt, det må vi leve med.
3. Jeg mener at du må finne ditt forhold til islam, hva det måtte bli, og din mann må finne sitt forhold til islam. og hva som er «riktig»? Bare Allah/Gud vet. Dere har ganske forskjellig bakgrunn, deres tilnærminger til islam vil derfor variere, og slik må det faktisk også være, i gjensidig forståelse for det. Ingen skal «presse» noe på en annen.
4. Så var det dette med barn. Jeg synes ikke det skal «viskes» noe i øret på deres barn. Barnet er en Guds skapning, det kan dere være enige om. Takk Allah/Gud for barnet, så hører det Allah/Gud til. Oppdra barnet på beste vis, med mye kjærlighet. Og så når det gjelder ytre former, som ritualer og annet, så er dette sekundært. Gi barnet noe dypere i sitt hjerte, så kan barnet, etter hvert, få bestemme selv. Det er klokt og «koransk», mener jeg.
5. Omskjæring? Koranen sier ikke noe om det, det er bare en gammel tradisjon. Jeg synes slett ikke dette er nødvendig, lan barnet senere få bestemme selv.
6. Barnet bør gjerne få respekt for, og oppdras i en flerkulturell tradisjon, både med din og din manns bakgrunn.
7. Jeg synes det er hyggelig å både feire jul, id osv. Det synes jeg er OK.
8. Samtidig viktig at du og din mann ikke åpent utfordrer og blir uvennlige mot hverandre med å gå klart ut over det den andre mener er svært viktig, da kan hver og en føye seg.
9. Til slutt: Ingen er «uren» i islam, det er noe tøv. Vi er alle skapt av Allah/Gud og er Hans, Den høyes «barn» – det gjelder muslimer og ikke-muslimer, og uansett hva en har gjort og gjør.
10. Lykke til!

Vennlig hilsen
Red