Pissing-on-a-burning-Koran: «Meningsytring» for den norske intelligensia.
Avisene —Aftenposten VG og Dagbladet — skriver helsider om Koran-brenning: som «ytring»! En brenning de forsvarer, angivelig innen rammen av «ytringsfriheten». Hvilket tøv! Skal det være tillatt å «spytte» på hverandre, forhåne — i hvert fall det man tror på, formes av og blir del av? For slik er det. Det dreier seg ikke om ytring, men sjikane, som også rammer personen selv.
De arrogante — som styrer — finner det greit. Det samsvarer med deres tenkning: i intellektuelle lekegrinder, med posisjon for å skrive, ledere og kommentarer – til hverandre! For slik er det! I de store avisene. Tenk bare etter, les og bedøm selv.
Andre ønsker et anstendig samfunn, der det bygges opp holdninger og relasjoner hvor folk respekterer hverandre, tar hensyn, snakker og lytter. Konverserer og diskuterer. I hvert fall med det som norm.
Hva med ytring? Det forutsetter vel en slags mening, en tanke eller et argument, som ønskes å bli framført? Da er det velkommen og viktig! Eller er det å anse som en nedrighet, med latterliggjøring og hån? Det bør være grenser for det — sett over til ytring.
Som å brenne Koranen? Bevisstløs hån. Hvor mange som brenner Koranen, har lest den, og har argumenter å framføre? For er det ikke en blind handling, i sinne og frustrasjon. som å sparke inn et vindu (bare glasset ikke ryker). Ytring? Se også bildet.
Fint om vi kan snakke sammen! Les gjerne boka min: «Hva sier Koranen» (Solum forlag). Så tar vi en diskusjon derfra. Med ytring: om sak og et tema.
Trond Ali Linstad
