Dette er tanker og tekster fra Dr. Ali Shariati (1933—1977), iransk muslim, om islam og revolusjon — med politiske, etiske og eksistensielle mål.
Ali Shariati
Profeten Muhammed, bakgrunn
Profeten Muhammed forlot Mekka etter å ha virket i byen i flere år. Han dro til Medina for å føre videre budskapet han mottok fra Den høye: Skaperkraften, Gud/Allah, Opphavet til alle ting. Muhammed var sendebud for erkjennelse og sannhet, rettferd og tro — for samfunn og til menneskers beste: i dette og i det neste livet.
Stormakter på Profetens tid
Øst for den arabiske halvøya, der Profeten holdt til, styrte den persiske kongen — fra et overdådig palass og et mektig hoff, med tusener av kvinnelige slaver, nye tusener av trellbundne folk og tjenere og hardt-arbeidende ufrie, pålagt å streve for systemets interesser.
I nord var Heraclitus i ferd med å etablere et skremmende styre, omtrent av samme karakter. Felles for disse regimer var de prektige palasser som ble reist, til glede for herskerne og deres støttespillere — og at kunst, litteratur, krig og påtvungne skatter var beregnet for disse kongelige med allierte og deres maktinteresser.
Profetens moderate liv
Islams profet Muhammed entret Medina. Der lot han bygge en moské og et beskjedent hjem til side for moskéen. Døren inn til hjemmet gikk fra moskéen. Helt til han døde, og selv etter at islamsk styre var opprettet i hele Arabia, levde han moderat, uten å endre livsstil.
Han var øverste styrer over et mektig rike. Han spiste brød laget av bygg. Han satt med fattigfolk på bar bakke, dekket av et enkelt teppe og spiste med dem på fattigfolks vis. Han red et esel, oftest med en annen person bak seg på eselet. Han levde på enkel og folkelig måte.
Forskjellen var i øyenfallende mellom de herskende og kongelige regimer i Iran og Det romerske riket, og den styrende leder i det islamske samfunn. I det samfunnet var det ikke sosiale forskjeller mellom styrende og styrt, leder og ledet— de sto sammen for Den høye og rettferd.
Profet Muhammeds død
Profeten Muhammed døde (632 e.Kr. / 11 e.H). Ali, utpekt til å lede det islamske samfunnet, ble satt til side. Abu Bakr fikk lederrollen og utnevnte senere til etterfølger, Umar. Med dem startet avviket fra islam. Men grunnleggende prinsipper gjaldt fortsatt en stund etter Profeten, med moderasjon, likhet og rettferdig fordeling av rikdom, med hindringer for at noen samlet rikdom og mektig.
Umar etterlot til Usman å styre. Usman var en ukyndig, pseudo-religiøs gammel mann som snart bidro til at de avvik som ble etablert i islamsk styre etter Profetens død. Usman gjorde det islamske systemet om til et kongelig enevelde. Enkle hus av jord for de som styrte, ble erstattet av kongelige palasser. Den tidligere moderasjon ble erstattet av storslåtte utfoldelser, i hoffet til Mu’awiyah (maktsøkende stammeleder, senere kalif) og ved overdådige markeringer hos Usman.
Det islamske systemet — en revolusjon fra den tidligere makten som styrte: materialistisk, grådig og umoralsk — var selv kommet på feilaktig vei.
Profetens etterfølgelse
Profeten Muhammed var død, og hvem skulle etterfølge ham som leder av det islamske samfunnet? Det var to fløyer. Den ene var representert ved Ali, utropt etterfølger av Profeten Muhammed selv — han satt ved den døde profeten og sørget. Disse var av Alis støttespillere:
Abu Dharr, blant de første som godtok islam og Profeten, en fattig og ukjent troende fra den arabiske ørken; Salman, en frigitt ikke-arabisk slave, opprinnelig fra Iran; Bilal, en etiopisk slave; Suhayb, en fattig person fra Hellas; Animar, med en afrikansk slavinne til mor og en sør-arabisk person til far; Maytham, en lutfattig daddel-selger. De var alle høyt elskete fortrolige til profeten Muhammed.
Til den andre fløyen hørte de eldre og tidligere godt etablerte som ble følgesvennene til Profeten: Abd al-Rahman ‘Awf, Sa’d ibn Abi Waqas, Khalid ibn Walid, Talha, Zubayr — og Abu Bakr, Umar og Usman. De var del av det gamle aristokratiet; den rike overklassen fra før det islamske systemet.
Disse tok lederskapet for det islamske samfunnet, ble den dominerende samfunnsklassen og brakte fram en egen gruppe som skulle være muslimske ledere.
Den sterke og uventete dreining av islam mot høyre, til aristokratiske, tradisjonelle og konservative lederskikkelser, begynte med et kupp-liknende valg, i regi av de sistnevnte personer. Abu Bakr, og ikke Ali, ble stilt opp som leder.
Tendensen ble ytterligere forsterket under styret til Usman, da aristokratiet i samfunnet tok full kontroll.
Abu Bakr og Umar levde fortsatt beskjedent, som folk flest, men det islamske systemet var rokket ved. Under Osman ble dette i øyenfallende: erkjennelse og system var på feil vei.
Klasser i samfunnet
Det var oppstått en ny klasse som styrte i samfunnet, et aristokrati med en overklasse som var på vei bort fra islamske prinsipper, for i stedet å styrke og ivareta egne interesser, med makt, rikdom og posisjoner. Islam – av endret karakter – ble brukt til å styrke systemet. Det var herskernes «islam» som dominerte.
En herskerklasse styrte: en klasse av et nytt borgerskap, etablert i flommen av rikdom som nå strømmet inn til Medina — som krigsbytte, pålagt velferdsskatt (sakah) og skatt (jiziyah) krevet av folk under det islamske styret. Islam ble endret fra en revolusjonær ideologi til å bli et innbringende styresett for den nye samfunnsklassen.
Lederes nye tanker og holdninger
Usman fremmet nye tanker og holdninger, på vei bort fra islam, inn i et nytt klassestyre, der et nytt borgerskap fikk makt, og mye urett skjedde:
For første gang tok en leder – Usman – bolig i et palass. For første gang ble en person (Abdallah ibn Mas’du) torturert av en hersker; for første gang ble den hellige Koranen brukt til å forlede folk; for første gang ble stamme- og slektskapsbånd middel for politisk og sosial posisjon; for første gang ble de høyeste stillinger monopolisert og forbeholdt personer med tilknytning til kalifen, kriterier for islam og gudserkjennelse må vike for slektskap og kontakter. For første gang skulle utbytting av klasser, diskriminering, kapitalisme (kinz), aristokrati, stamme- og klantenkning, rikdom, rase, slektskap, opphav og persondyrking overgå personlig egnethet og moral.
I dag kaller vi dette forfall overgrep og korrupsjon. Det fortsatte, i hovedsak senere og ble systemets tradisjon. Vi ser den tradisjonen i dag.
Muawiyah var et framtredende medlem av den nye herskerklassen, i familie med Usman. Usman gjorde han til guvernør i Syria. For tusener av dinarer bygde Muawiyah Det grønne palass i Damaskus, med et hoff som når en konge styrer. Rundt seg hadde han poeter, «skriftlærde» og ledsagere som visste å smigre og rose, i bytte med overdådige gaver. Zubayr, et medlem i kalifatets; herskerklassens råd, hadde selv tusen slaver til å arbeide for seg.
Usman som hadde lovet å følge Guds bok, Profetens tradisjon og Sheikene (Abu Bakr og Umar) sine metoder, fulgte bare tradisjoner og metoder til keisere og konger.
Underklasse og utnyttete gjør opprør
Under Usmans styre ble de som søkte sannhet og islams innhold, undertrykt og brakt til taushet. Usman dominerte «islam», og misbrukte arbeidende masser og hjelpeløse som ble undertrykt av utbyttere, slavehandlere, rike, og andre aristokrater ved hoffet til Usman og Muawiyah.
Usman var gjort til kalif, og Muawiyah ble senere kalif; begge fra den samme klanen: umayadene — en ulykke for islam.
Det islamske styret forfalt. Historien har satt fokus på herskerne, aristokratiet og overklassen, og på de senere militære erobringer som brakt makt og rikdom til herskerne. Noen ble glemt i prosessen: De hengivne, gudsbevisste, trofaste, ærete og elskete følgesvenner til Profeten. Eksempler på slike er Abu Dharr, Salman, Bilal, Suhayb, Animar, Maytham og andre: levende sjeler for den historiske revolusjonen, som ble satt til side.
Abu Dharr
Abu Dharr var en beduin fra Ghifar, en fattig stamme i den arabiske ørken som blant de velbeslåtte ble foraktet, ansett upålitelige og moralsk fordervet. Ghifar — en beryktet stamme av «banditter»! Trussel for handeskaravaner og kapitalister, men også for reisende på valfart. Abu Dharr fant selv den ene Gud, og vendte seg dit tre år før han traff Profeten.
Abu Dharr ble blant de 3-4 første til å godta islam. Han ble blant profeten Muhammeds nærmeste følgesvenner, trofast og lojal. Han sørget da Ali ble fravristet retten som leder for det islamske samfunnet etter profet Muhammeds død. Abu Dharr sto Ali nær.
Usman ble Abu Dharrs motstander. Usman, denne forfalne og urettmessige leder som brakte islam i forfall, var en utfordring for Abu Dharr, som stred for islams ånd. Han hadde Koranen med seg.
«De som samler rikdom, gull og sølv, og ikke bruker det på Guds vei, gi dem nytt om at det venter dem smertelig svar … Dette er det dere har samlet opp for dere, så smak det dere har samlet på oppstandelsens dag.» (Koranen 9,34-35)
Moskeer for makthaverne, rikdom ble samlet, billige mynter gitt til fattigfolk. Abu Dharr på torget.
Abu Dharr var ikke mild og forståelsesfull mot islamske «lærde»; imamer og andre som sto på herskernes side. Han viste til Koranen:
«Dere som erkjenner, mange blant religionens menn bruker i forfengelighet av folkets goder, og er hindring på Guds vei.» (9,34)
Når han snakket om kapitalisme og oppsamling av rikdom, forsvarte han de fattige og elendige. I den konsekvente fordømmelsen av aristokrater og palass-boere i Damaskus og Medina, sto Abu Dharr fram som «en bestemt sosialist» (Ali Shariati).
«Si, Gud skal være med de som led nød på jorda, og gjøre dem til ledere og arvinger av den.» (28,3)
Abu Dharr henvendte seg til herskerne og sa: «Kapital, rikdom, gull og sølv dere har samlet, må bli delt likt mellom alle muslimer! Alle må bidra til hverandres goder.»
Usman så på islam i seremonier, ytre former og show som bare forestilte gudsnærhet og hellighet. Han mente at religion ikke skulle blandes med fattigdom og nød, men være adskilt fra det.
Abu Dharr lærte folk at nød og fattigdom ikke er Guds «vilje», og heller ikke del av «skjebnen» Det skyldtes herskernes, kapitalistenes utbytting og opphopning av rikdom, på fattige og nødstiltes bekostning.
Muawiyah bygde Det grønne palasset, med hjelp av romerske og iranske arkitekter — en stor og staselig bygning. Abu Dharr sa:
«Muawiyah, har du bygget palasset med egne penger, er det ødsling og luksus, og har du gjort det med folkets penger, er det forræderi!»
Konen hans, Um Dharr sto med ham og var også ledsager til Profeten. På tiden for islam var kvinner ennå ikke sett på som «den svake part».
Moskèer var fortsatt et sted for Gud; Muawiyah hadde ikke kontroll. Det var først etter Alis død at moskeene ble tomme — og en base for kalifatet, en felle for islamske lærde. I moskeene fant Abu Dharr støtte.
Usman spurte Abu Dharr: «Om en person har betalt sin sakah (velferdsskatt) — har han da andre religiøse plikter?» Abu Dharr svarte: «Problemet er ikke sakah, men å samle gull og sølv og ikke bruke det på Guds vei.»
Når Abu Dharr snakket om «Guds vei», mente han «folkets vei». Hvorfor? Fordi alle vers i Koranen som tar opp sosiale spørsmål, berører Gud og folk (nas) sammen. Det som er for folk og samfunn, og ikke for det enkelte individ, er også for Gud. «Hvis du gir Gud et lån …» (64,17) betyr: «Hvis du gir folk et lån …», som igjen betyr: «Hvis du gir av det du har til folkets velferd …»
Abu Dharr gikk mot overklassen, herskerne: De som satte politikk over etisk streben; islamske slagord over islamske sannheter; klasse over ummah (fellesskapet); kalifatet over moskéen; stammearistokrati over menneskelig verdighet; gammel uvitenhet over den nye revolusjonen, med hyllest til tradisjonen — og ikke minst: familien til Abu Sufyan1 over familien til Muhammed.
Abu Dharr gikk mot umayadenes «islam», som dessverre er blitt et «islam» for de fleste muslimer i verden — fortsatt i dag.
Historisk spørsmål
Hvilke lærdommer kan trekkes fra den islamske, historiske bevegelsen? Noen spørsmål kan reises:
Hva ble de store og ærefulle resultater av bevegelsen, annet enn tider med mektige armeer, militære seire og opprettelse av et stort imperium, som forsvant etter noen hundreår? Hvilke forskjeller var mellom den islamske bevegelsen og andre politiske og militære bevegelser i historien som oppnådde liknende seire — og kanskje enda større triumfer?
Ja, hvilke mål er nådd ved all oppofrelse og strid fra Profeten og hans gudsbevisste, tapre følgesvenner? Var det militære seire, kan de ikke anses som viktige om vi vurderer den egentlige troen: islams erkjennelse, moral og livsførsel.
Ser vi på store seire i Asia, Afrika og sør i Europa, er det klart hvordan den islam brakt dybde og rikdom til sinn og hjerter for et bredt antall mennesker. Hva har senere skjedd? Erkjennelse, moral og livsførsel har forfalt, islam er sjelden en levende kraft i verden i dag.
Tekst nå
Abu Dharr forsto at hver tidsalder har sin utfordring, og hver generasjon har sitt slagord. Koranen er ikke bare er en «hellig» ting — men lys og veiledning for folk i den aktuelle tiden! Noen spørsmål var blitt avklart, om åpenbaring, monoteisme, gjenoppstandelse, og om Muhammed som profet. Det som nå trengtes var forståelse av klasser og makt; karakteren til de som styrer; viten om rikdom, nød og undertrykking. Det tilsvarende gjelder i dag.
Usman og Muawiyah utviste Abdu Dharr til Damascus, deretter til Kypros. Abu Dharr døde på Kypros, i stor fattigdom — som Alis gode ledsager og «Profetens venn».
Profeten hadde sagt om Abu Dharr: «Han går alene, dør alene og skal gjenoppstå alene.» Ja, man kan kjempe alene for rettferd!
Det er lærdom fra Abu Dharr.
Trond Ali Linstad
Redaktør
