Spørsmål:
Hei, jeg har et spørsmål. Gjennom store deler av Gamle Testamentet (Bibelen) står det at Gud har lovet jødene Det hellige land (der navnet på landet er skrevet som Israel). Er det riktig? Hva står egentlig i Bibelen, og i Koranen, om dette?
Hilsen P. C.
Svar:
Takk for spørsmål. Dette til svar, om Bibelen, islam og Koranen:
Bibelen
«Landløftet»
Hva sier Bibelen om det såkalte «landløftet» som Gud ga til Abraham? Det heter i Bibelen om «pakten», som «landløftet er del av: «Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etter-kommerne dine. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» (1. Mosebok 17,8)
«Landløftet» var betinget
Dette var «pakten» med «landløftet». Men «pakten» med «landløftet» ble gjort betinget! Det heter i Bibelen: «Jeg har utvalgt ham (Abraham) for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig. Da kan Herren la Abraham få det han har lovet ham. (1. Mos 18,19) (Min utheving, red.)
«Gjør rett og rettferdig»
Forutsetningen for «pakten» og «landløftet» var at Abraham og hans sønner og etterkommere («israelittene») skulle «holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig.» Om det ikke skjedde skulle «pakten» og «landløftet» være brutt. Og israelittene brøt pakten. Gud sier i Bibelen: «Jeg sender mot dere et sverd som hevner paktsbruddet.» (3 Mos 26,25) Med «paktsbruddet» slik det må forstås, røk med dette også «landløftet», som del av «pakten».
Det samme er omtalt her: «Hvis dere følger forskriftene mine og gir akt på budene mine og holder dem (…) jeg vil stå ved min pakt med dere.» (3 Mos 26,3–9) Men israelittene brøt pakten. Og Gud bryter den.
Spredt blant folkeslagene
Dette var av straffen for israelittene «(jødene») ved å bryte pakten: «Men dere vil jeg spre blant folkeslagene …» (3 Mos 26,33) Og israelittene («jødene») ble spredt blant folkeslagene fordi de brøt pakten med Gud. Slik ble realiteten. «Pakten» og «landløftet» var brutt.
Gud «glemte» likevel ikke «pakten». Det står: «Til beste for dem vil jeg huske pakten med forfedrene …» (3 Mos 26,45) Gud sier: «Jeg vil ikke gjøre ende på dem og ikke bryte min pakt med dem.» (3 Mos 26,44) Men til spørsmål: Har israelittene, «jødene», opprettholdt sin del av pakten med å «holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig»? Uten det faller både «pakten» og «landløftet»!
Altså: Det er ingen automatikk i dette, ingen selvsagt «rett» til landet for israelittene («jødene»). Det er forutsetninger som må ivaretas. De ble ikke ivaretatt av israelittene («jødene») og pakten ble som konsekvens brutt.
Dyrket gullkalven
Israelittene («jødene») brøt «pakten», og fortsetter å gjøre det? De ble «spredt blant folkeslagene», og er det fortsatt. De dyrket gullkalven, de ropte: «Dette er guden din, Israel.» (2 Mos 32,4)! Og har videre fulgt det, mange av dem. Israelittene («jødene») var et «stivnakket» folk (5 Mos 9,6). Gud skal «gjøre opp regnskap med dem» (…) fordi de hadde laget gullkalven». (2 Mos 32,34–35)
Landet fløt av melk og honning
De kom, heter det i Bibelen, til landet, «Kanaans land» (senere kalt Palestina) som fløt med «melk og honning» (4 Mos 13,27)
Den opprinnelige befolkning ble fordrevet
Israelittene («jødene») fulgte opp denne henvisning fra Gud: «For jeg vil gi dem som bor i landet, i din hånd, og du skal drive dem bort foran deg.» (2 Mos 23,31) Tidligere folk ble drevet ut – og nå, senere også: «Men Esaus etterkommere drev dem bort. De utryddet dem og bosatte seg der i deres sted, slik israelittene gjorde i sitt land, det som Herren hadde gitt dem til eiendom. (5 Mos 2,12)
Fordriving som påbud
Gud sier til Israelittene («jødene») i Bibelen: «Men dersom dere ikke driver ut innbyggerne i landet, da skal de dere sparer, bli torner i øynene og brodder i siden på dere. De kommer til å gå til angrep på dere inne i landet der dere har slått dere ned.» (4 Mos 33,55) Israelittene («jødene») var kanskje ikke flinke nok til å drive den opprinnelige befolkningen bort? Skulle det straffe seg nå?
Nær 50 prosent av jødiske israelere i dag «mener at Israel skulle fordrive dets arabiske innbyggere». (Newsweek 16. mars 2018.)
Tråder til i Israel i dag
Slikt skjedde det i Kanaans land (Palestina) da «israelittene» tok landet som eiendom». Og tilsvarende skjer i dag, under sionist-jødisk tenkning. Israelittene («jødene») tok «alle byene» (5 Mos 3,4,) som israelittene («jødene») selv «ikke har bygd, velfylte hus som du ikke har fylt, utgravde brønner som du ikke har gravd, vinmarker og oliventrær som du ikke har plantet». (5 Mos 6,10–11)
Det er som sionist-jøder har gjort og gjør det i Palestina nå! Men kan en avtale om løsning være mulig? Vanskelig kanskje, med dette som referanse:
«Vokt deg for å slutte pakt med dem som bor i det landet du kommer til (…) Du skal ikke slutte pakt med dem som bor i landet.» (2 Mos 34,12)
Hva med to-statsløsning? Ta som eksempel Rabbi Ovadia Yosef, tidligere sjef-rabbiner i Israel og medlem av Israels øverste rabbinat, som mener «det er forbudt å oppgi deler av Landet.» (Jerusalem Post International)
Og hva med krig? «Krig for enhver del av Eretz Israel, særlig Judea og Samaria, som alltid har vært selve hjertet i Landet, er obligatorisk.» (Nahmanides, ledende jødisk lærd, sitert av Shlomo Goren i Jerualem Post International. Goren var ortodoks religiøs sionistisk rabbiner i Israel og fremste myndighet i Israel på jødisk lov. (Wikipedia)
Motvekt til eksklusiv jødisk og sionist-jødisk tenkning
Det er tekster i Bibelen som motvekt til jødisk splittende, aggressiv og eksklusiv tenkning, med forestilling av å være satt «høyt over alle folkeslag». (5 Mos 26,19) Her er invitasjon til fredelige relasjoner:
«Når en fremmed bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Den fremmede som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært fremmede i Egypt.» (3 Mos 19,33–34)
Med jødisk tro på Det hellige landet, skal andre – palestinere? – være anstendig behandlet! Slik er det ikke i dagens Israel. Palestinerne undertrykkes, diskrimineres og fordrives. Bibelen går her mot det.
Bibelen sier også: «Forbannet være den som undergraver rettighetene til den fremmede.» (5 Mos 27,19) Israel undergraver palestinernes rettigheter – palestinerne er for øvrig ikke «fremmede» (eller «innflyttere») i Palestina, men er å regne som den opprinnelige befolkning – ved ikke å gi dem samme rettigheter, ved å ha etablert et israelsk apartheid-system.
Og videre: Israel tar palestinernes land, med aktiv støtte fra både «venstre» og «høyre». Leder for det israelske Arbeiderpartiet Avi Gabbay, sa nylig om israelske bosettinger på palestinsk jord: «Bosettingene var og er det vakre og hengivne ansikt til sionisme.» (The Times of Israel) Partiet er et slags søsterparti til Den norske arbeiderparti, og er medlem av Den sosialistiske Internasjonale. (Wikipedia)
«Dere skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en fremmed.» (2 Mos 22,21) «Du skal ikke undertrykke en fremmed.» (2 Mos 23,9) Videre, som pålegg, «døm rettferdig i saker mellom en mann og en annen, enten det er en israelitt eller fremmed. Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer.» (5 Mos 1,16–17). Og dette: «Forbannet er den som fordreier retten for fremmede, farløse og enker.» (5 Mos 27 –19)
Om å holde pakten
Israelittene («jødene») ble pålagt å holde pakten, og vi må tro det hørte til å «holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig» (se over). Landet) skal ellers «kaste dere ut», landet som de skulle bo i. (3 Mos 20,22). Skal motstand mot sionist-jødisk undertrykking og urett «kaste» Israelittene («jødene») ut – symbolsk tolket, konkret: avslutt den urett de representerer?
Jøde som spottord
Israelittene («jødene») «trettet med Herren» (4 Mos 20.13) og var «oppørere» (4 Mos 20,10). De ble straffet for ikke å følge Gud. Jøde skulle bli «et spottord». (5 Mos 28,37)
Koranen og islam om Bibelen
Det gamle testamentet er ikke opprinnelig
Koranen sier om Bibelen at det opprinnelige budskapet i den, var fra «Herren», Allah, Den høye. Men i flere hundre år ble budskapet som ble gitt, overført muntlig eller i midlertidige håndskrifter, og endret til noe annet enn det som først var sagt, så en gjør best i ikke å stole på det.
Dette er relevant fra Koranen: «Men de urettferdige byttet og vred på disse ord til noe annet enn det som var sagt! Den høye sendte dem en svøpe fra himmelen, som svar på deres ulydighet.» 2,59)
Gjort til «nasjonalt» skrift
Israelittene («jødene») som muntlig eller i midlertidige håndskrifter overførte innholdet i det som nå er Det gamle testamentet («Jødenes Bibel»), la inn i det egne forestillinger og ønsker og gjorde det til et slags «nasjonalt» dokument for Israelittene («jødene») selv. Tekstene gjenspeiler dette. Man må ta med det i lesningen.
Bilder og symboler for allmenn lærdom
Fortellinger, bilder og symboler i Bibelen er for allmenn læring og skal gjelde generelt for mennesker, deres liv og forhold til Den høye, Gud/Allah. Israelittene («jødene») omtales som eksempel. Men de har satt alt fokus bestemt på seg selv, gjort seg eksklusive og utvalgte, og satt andre til side – i strid med det Bibelen sier.
Guds «pakt» var for alle
Gud velsignet Noa og hans sønner og sa: «Nå vil jeg opprette min pakt med dere og etterkommerne deres (…), mellom meg og jorden.» (1 Mos 9,9–13) Regnbuen er tegn på dette: «Jeg setter buen min i skyene, den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden.» (1 Mos 9,13)
Israelittene («jødene») har forgrepet seg og sagt at «pakten» og gudsrelasjonen primært angår dem. De har satt seg selv i sentrum.
Koranen
Koranen anser «Skriften» (Koranen) som det nye og komplette budskapet. Kort noen punkter fra Koranen:
Israelittene («jødene»)
«De vil ikke erkjenne Gud/Allah, med de lover som Den høye har satt, de vil bare erkjenne det som passer.» (Koranen 2,88) Det vil si: De erkjenner bare det selvsentrerte i deres egen religionsoppfatning.
«Gud/Allah har ikke gjort urett mot dem! De gjør urett mot seg selv.» (3,117) De tror de har særretter for Gud/Allah.
«Utvelgelse» for monoteisme
Koranen sier: «Israelitter! Husk alt godt Den høye har gitt dere! Og at Den høye valgte dere framfor alle andre for Den høyes budskap.» (2,122) Israelittene («jødene») fikk som oppgave å spre monoteismen med kunnskap om Guds lover og regler, uten noen «utvelgelse» ut over det.
«Pakten» med «landløftet» er betinget
«Den høye sa til Abraham: Den høye skal gjøre deg til eksempel og leder for menneskene. Abraham spurte: Skal det gjelde for mine etterkommere også? Den høye sa: Den høyes løfte omfatter ikke dem som gjør urett.» (2,124) Israelittene («jødene») har ingen særstilling som «utvalgt» folk i kraft av å være «israelitter/jøder».
«Israels barn» brøt pakten
«Fordi de brøt pakten, har Den høye har avvist dem. Hjertene deres ble harde. De forvrir ordene ut fra sin sammenheng, og har glemt en del av sin formaning. Du vil stadig oppdage falskhet fra dem, unntatt noen få.» (5,13)
Rettsindige blant dem
Det finnes rettsindige blant dem: «De leser fra Guds/Allahs åpenbaring, bøyer seg ydmykt for Den høye, erkjenner Gud/Allah og den siste dagen, ordner det som er rett, forbyr det som er urett og er raske til å gjøre det gode.» (3,113-115)
Konklusjon
Jeg håper dette kan være svar til hjelp.
Trond Ali Linstad
Innehaver av Palestinsk fortjenestemedalje
(Det palestinske Røde Halvmåne)
og Jødisk ærespris
(Neturei Karta)
Send gjerne videre.
Les også www. koranen.no
