Ali Shariati ble født i en liten landsby i det østlige Iran, i 1933. Han vokste opp i Mashad der hans far underviste ved en islamsk institusjon. Han utdannet seg som lærer.
Ali Shariati startet i 1956 studier i sosiologi ved universitetet i Mashad, og tok eksamen i 1960. Han var politisk aktiv under det daværende Pahlavi shah-styret, og ble fengslet for åtte måneder.
Han fikk stipend og fortsatte studiet i sosiologi ved Sorbonne universitetet i Paris Det var i tiden 1960 til 1964. Han tok Ph.D grad i faget. I Frankrike ble han påvirket av den marxistiske tenkningen til tenkere som Jean-Paul Sartre, Albert Camus, and Franz Fanon.
Kulturell og religiøs tradisjon
Til tross for denne påvirkning kritiserte han disse tenkere for deres avvisning av tradisjonell religion, og mente at den eneste måten undertrykte og underpriviligerte folk kunne slå tilbake mot vestlig imperialisme, var gjennom kulturell identitet bevart ved religiøse tradisjoner.
Han vendte tilbake til Iran i 1964, og ble fengslet for seks måneder. Etter ha blitt sluppet fri, underviste han ved Universitetet i Mashad inntil forelesningene hans og hans voksende popularitet ble oppfattet å true shah-systemet. I 1972 ble han fengslet igjen, nå for 18 måneder. Han ble deretter gitt husarrest. Det ble mulig for han å dra til London, i 1977. Straks etter ankomsten dit, døde han, angivelig av «hjerteslag», men med sannsynlighet var det SAVAK, den iranske sikkerhetstjenesten, som sto bak Shariatis død.
Shariati fikk stor betydning ved å inspirere iransk studenter og annen ungdom til å tilegne seg islamske, radikale standpunkter. De ble en viktig kraft mot shah-styret, som mange så som en Vest-kolonialistisk etablering, og de bidro vesentlig til den iranske revolusjon.
Det vestlige demokratiet
Shariati kritiserte det vestlige, liberale demokratiet. Han mente det er en direkte sammenheng mellom demokrati, liberalisme og utplyndring av andre nasjoner. Han så det liberale demokratiet som en fiende for folk flest, med et tilhørende økonomisk dominerende system som urettferdig og uberettiget.
Shariati godtok ikke den vestlige definisjonen av demokrati, selv om han også avfant seg med det. Han mente at et folkelig basert styre er bedre. Han så demagogi som en viktig side ved det vestlige, liberale demokratiet; folk påvirkes og villedes ved reklame og ensidige presentasjoner av personer i maktposisjon, noe som gjør det vanskelig for folk å ta stilling for de virkelige interessene til folk og samfunn. Vestlig, liberalt demokrati er basert på penger, makt, urettmessigheter og manipulering, mente Shariati.
Kapitalisme og sosialisme
Ali Shariati kritiserte skarp kapitalisme, og støttet sosialisme, et system han mente ville utvikle menneskeheten og lede den til frihet fra undertrykking og utnytting.
Han kritiserte samtidig Karl Marx. Shariati var uenig i teorien til Marx om at det er økonomi som utgjør fundamentet for menneskeheten og for samfunnet. Shariati mente fundamentet var det menneskelige selv, med det sinn og tanker som det er viktig å bearbeide.
Veiledning og ledelse
Shariati var skeptisk deler av imamene og islamske skriftlærde. Han mente mange av disse var opptatt av formelle og ytre former: å bevare gamle tradisjoner, snarer enn å utvikle tenkning og møte utfordringer i gjeldende tid og samfunn.
Han pekte samtidig på at mange imamer og islamske skriftlærde selv var besittere av eiendom og rikdom, eller sto nær de som var det i samfunnet, og selv posisjon blant den herskende overklassen. Det var imamer og skriftlærde – og andre i den styrende klassen – som kritiserte ham for det.
Han skrev: «Våre moskéer, det revolusjonære venstre og de skriftlærde skal arbeide til beste for underpriviligerte mennesker, mot luksus og overdådighet. Våre religiøse lærde som studerer islamske lover og utgir lovtolkninger (fatwa) er høyrekrefter, kapitalister og konservative. Den rettstolkning (fiqh) de står for, støtter kapitalismen.» I dette støttet han marxistene.
Shariati mente at forandring var nødvendig, og viste også til Koranen: «Gud endrer ikke menneskenes vilkår før de endrer sitt eget syn.» (30,11)
Identitet mot imperialisme
Shariati skrev til Frantz Fanon (fransk lege, filosof, revolusjonær og forfatter fra Martinique) at man slett ikke må legge bort religion for å kjempe mot imperialisme. Folk kan bare kjempe mot imperialisme ved å gjenoppdage sin egen identitet. I land der identitet er knyttet til religiøs tro, blir det grunnlag for at folk kan finne tilbake til seg selv, viktig mot imperialisme og fremmed undertrykking.
Han mente at marxisme ikke kunne hjelpe den tredje verden med nødvendig ideologi som middel for virkelig uavhengighet og frigjøring.
Islamsk sosialist
Ali Shariati oppfatte seg som en muslimsk sosialist. Han var nær tanker om «Guds-bevisste sosialister». Shariati så islam som en revolusjonær ideologi av natur, med bånd til tiden og aktuelle spørsmål.
Identitet og fellesskap
Ali Shariati var shia-muslim av tro. Han oppfordret mange til å vende tilbake til det rene, revolusjonære shia. Shariati mente at shia-islam var en kraft for sosial rettferdighet og framskritt. Han hevdet samtidig at shia-islam var blitt korrumpert og brutt ned av religiøse og politiske ledere.
Shariati strakte vennskaps hånd til sunni-muslimer og inviterte til gjensidig respekt og forståelse. Han verdsatte flere av sunni-muslimenes teser. Kontakt, forståelse og nærhet mellom dem så han som viktig.
Abu Dharr
Ali Shariati fant inspirasjon i Abu Dharr, fra det tidlige islams historie. (Se egen artikkel.) Han så Abu Dharr som «den første muslimske sosialist», som eksempel å følge.
Trond Ali Linstad
