Er tesen over riktig? Kanskje ikke helt gal, med snev av sannhet? Muslimer kan anses som avgudsdyrkere og minne om avgudsdyrkerne på profet Muhammeds tid. Hvordan da?
Avgudsdyrkerne på Muhammeds tid hadde sine gudebilder: væremåter som var viktige; holdninger å ivareta; tro på lærde som videreførte fedrenes tro; riktig slakt med dyr ofret til guder; tro på at å dyrke guder ga guders belønning tilbake; tro med undertrykking av kvinner; juridiske og samfunnsmessige lover videreført fra en forgangen tid.
Glemt var: Ydmykhet for Den ene Gud; hjertets søken etter Den høye og imperativet om å gjøre rett og riktig, for Gud; Den høye.
Minner det om i dag? Muslimer dyrker avguder: De bøyer seg for ytre væremåter og former; dyrker holdninger fra forfedre; kler seg som «riktig» etter den tradisjonelle troen; viderefører gamle holdninger om kvinner; gjør til viktig innhold i livet ytre bønner (riktig framført, til fastsatte tider!), faste (med uenighet om start og slutt!); fester og id (i samsvar med gitte tradisjoner).
Går noen utenfor disse mønstre, mener andre de blir fortapt. Men: Hvor er Gud/Allah i alt dette? Ydmykhet, hjertets søken og imperativet om å gjøre rett og riktig, for Gud? Det er formalismen som dyrkes.
Så går det muslimene galt; svake i dagens verden. Noen dreper hverandre, andre forbanner sine like. De er lett bytte for andre og større krefter i dagens verden som vet å bruke dem; de synes å rote seg til i det meste.
Spørsmål: Hva har de egentlig å gi, dagens muslimer og islamske samfunn? Det er lyspunkter, det er bra! Men ting må rettes på; en utfordring til muslimer.
Trond Ali Linstad
