Spørsmål:
Hei 🙂
Jeg er programrådgiver i introduksjonsprogrammet for flyktninger i en liten kommune. Jeg opplever mange misforståelser rundt det våre muslimske deltakere kaller religiøse påbud og regler, og som jeg selv mener bunner i en kultur mer enn i selve religionen.
Kultur eller religion
La meg gi et eksempel: Vi ville gi deltakerne obligatorisk svømmeundervisning for å gi dem muligheten til å redde liv (å bli trygge i vann). Vi delte gruppen i to, altså en gruppe for kvinner, og en for menn. Vi hadde også kvinnelig instruktør for kvinnene, og mannlig for mennene. Men manne-gruppen var stor, og vi trengte en assistent som det viste seg vanskelig å få tak i – så jeg tilbød meg å bli med. En av våre deltakere sa: Nei, det er haram!
Tidligere kultur, tilpasning til en ny
Jeg forstår at reglene for anstendighet er tydelige, og har ingen problemer med dette. Samtidig var ikke dette (for meg) et diskusjonsspørsmål. Jeg spurte deltakeren: er det haram at jeg skal hjelpe deg med å bli trygg i vann slik at du kan være med å redde liv, eller er det haram at du tenker på sex når du ser meg i badedrakt (jeg bruker ikke burkini og hijab, og har heller ikke tenkt å bruke det fordi jeg opplever det som svært upraktisk i vannet)? Han ble svar skyldig. Likevel mente han at konen, sammen med bare kvinner – skulle dekke seg til både med hijab, burkini OG kjole utenpå når hun skulle lære å svømme (for meg ensbetydende med drukning, og slettes ikke livreddende).
Lyver om sykefravær
Jeg opplever også ofte at flere av våre deltakere lyver om for eksempel sykefravær. De sier de er syke, krever introduksjonslønn – men har vært på shopping i byen. Jeg reagerer på dette. Når jeg konfronterer dem, sier de: du liker ikke islam. Jeg svarer at jeg ikke liker urettferdighet, og jeg syns ikke det er greit å lyve for noen – jeg finner ingen steder hverken i koranen eller bibelen at å lyve (å snakke urett) er greit.
Dette er eksempler på diskusjoner vi har ofte. Spørsmålet mitt til dere, er vel egentlig:
Islam kontra kultur
Hvordan forholder vi ikke-muslimer oss til alle reglene som de hevder er islam, men som egentlig er kultur? Hva skal vi gjøre for å snakke samme språk? I små kommuner i Norge, har vi ikke mulighetene som på større steder til å tilpasse på en slik måte at vi kan respektere alle reglene (som f. eks å skille jentene og guttene i svømmeundervisningen). Og skal vi egentlig det?
Jeg studerer både arabisk og Koranen på fritiden, fordi jeg ønsker å lære mer, og FORSTÅ. Men jeg ser ikke den samme interessen helt fra de som har kommet hit (flertallet, beklager dog generaliseringen, for det gjelder absolutt ikke alle).
Møter
Er det sammenblandingen av ‘religion som politisk fundament’, religion som fundament for identitetsforståelse, eller kulturen som er den største utfordringen her? Og hvordan møtes vi på halvveien?
Beklager – det ble et langt innlegg dette her … Men jeg tror kanskje det var det rette stedet å lete etter svar? For gode svar, finner jeg hverken hos etniske norske, eller hos araberne (som vi har flest av akkurat nå). Jeg finner kloke svar her 🙂
Svar:
Hei,
Takk for e-post.
Du stiller mange viktige spørsmål! Og det gjelder ikke bare deg. Dette er spørsmål rundt problemer som man støter på mange steder. Jeg er nær aktiviteter på Grønland i Oslo med mange beboere med innvandrerbakgrunn, og kjenner til problematikken.
Tilpasning til samfunnet
Allment er dette å si, og det er min mening: Flyktninger må tilpasse seg det samfunn de kommer til! Juridisk har flyktninger rettigheter, og det er fint at de har det. Men moralsk har de også med seg et anstrøk av å være “gjester”: å bli tatt imot og fått åpnet dører av et vertskap! De bør ikke glemme det.
La meg føye til: Det er ikke bare min mening, men er en islamsk lærdom. Det var slik de opptrådte, de første muslimer som måtte dra ut til et annet land, til Abysinia (Etiopia) på Profetens tid! (Du kan lese om det i min bok: Hva sier Koranen.)
I praksis har vi denne utfordringen: Vi er alle mennesker og individer med en bakgrunn og historie, og har levd i identitetsformende sammenhenger. Det er ikke alltid så lett å endre på den som vi “er blitt”. Så står vi i møter med hverandre. Hva kan vi “gi” og “ta” – når vi skal være sammen; integreres i et samfunn; gi slipp på noe fra tidligere for å bli tilpasset noe annet.
Dette er en prosess som ikke alltid er grei. Det er et møte mellom to, der hver også må lytte til den andre. Ja, dette som generell betraktning.
Halvnakenhet
Til spørsmål: “Halvnakenhet” i bad og svømmebasseng er meget fremmed for noen. Det vil nok “stikke” i identiteten til enkelte når det blir spørsmål om dette. Går det an å finne en middelvei, noe å møtes på? En kledning som kan aksepteres?
Sykmeldt
Angivelig “sykmeldt” – men på byen? Jeg tenker slik, at har en person sykmelding fra en lege, så må vel sykmeldingen respekteres, selv om vedkommende kan observeres “på byen”. Ellers blir det vel en diskvalifisering av legen. Men åpen løgn og fanteri? Det er ikke tillatt! Og skal ikke aksepteres. Vi skal heller ikke på noen måte godta “argumenter” om at noen i en slik sammenheng skal være “mot islam”! Skam over de som sier dette, de gjemmer seg bak “islam”. Men jukser og lyver.
Religion og kultur
Ellers, allment sagt: Religion veier tyngre enn kultur! Og veldig mye blant muslimer (og andre) dreier seg i virkeligheten om kultur! Selv om det også kan stille dypt.
Hva sier Koranen
Litt om islamsk religion og kultur, og forskjellen mellom dem: Det kan være verd å lese boka som over er nevnt: Hva sier Koranen. Og komme oss videre i tenkningen fra den.
Hilsen
Red.
