Spørsmål:
Hei. Jeg er en jente på snart 20 år som har hatt det ganske tøft. Jeg har foreldre som er veldig snille, men ganske så strenge til tider. Jeg vet ikke om det er rett å kalle dem for «selvopptatte eller egoistiske» når det kommer til visse ting, men jeg er veldig usikker.
Jeg har hele livet mitt vært alene, med det mener jeg at jeg så vidt har hatt venner, familie rundt meg, heller ingen gleder som f.eks. bursdagsfeiring, fått gaver, støtte, eller hva som helst innenfor glede. Jeg har kanskje fått noe veldig sjeldent, men ikke nok for at et barn skal kunne være glad psykisk.
Jeg er rett og slett en jente som har lengtet etter støtte og en god partner som vil forstå meg. Da jeg var 16 år gammel traff jeg en gutt som jeg ble kjent med, og vi er sammen siden den tid, altså i 4 år. Han har vært der for meg i det tunge og det onde. Han har gjort så mye for meg, støttet meg, hørt på mine uhøflige setninger, og rett og slett tålt en psykopat som meg.
Da jeg var ca. 6-7 år gammel pleide jeg å leke med fetter og kusiner, jeg husker godt at jeg og en fetter var veldig nysgjerrige og kunne ta på hverandre, enten dro vi ute hvor ingen så oss eller gjemte oss et sted. Mammaen min har siden den tid ikke latt meg gjøre noe som helst.
Jeg vet ikke om det er det som er hovedproblemet, men jeg har aldri fått lov til å ha venninner jeg kan være ute med eller dra et sted alle andre får lov. Jeg må bli fulgt dit og bli ringt opp minst 5 ganger pr. time.
Sånne ting har påført at jeg videre i livet fikk angst. Jeg begynte å bli redd for enhver ting jeg gjør. Jeg sluttet 15:30 på skolen og MÅTTE være hjemme til 16:30, hvis ikke fikk jeg en telefon om hvor jeg var, og det var ikke lett å si sannheten om at jeg faktisk stod 10 min etter skolen med venninner som skulle kose seg mens jeg måtte rett hjem. Istedenfor måtte jeg si at jeg mistet t-banen eller at den var forsinket, og hun måtte høre lyden av t-banen for å tro på meg.
Jeg har aldri gjort noe dumt i hele mitt liv, men allikevel måtte jeg gå gjennom dette her. Det har vært veldig tøft for meg å gå gjennom dette. Senere i livet da jeg ikke hadde noe annet å gjøre, da jeg var ca. 18 år gammel begynte jeg å røyke hasj. Det var faktisk noe av det beste, men samtidig det verste jeg hadde opplevd. På en måte fikk det meg til å glemme alt jeg har i hodet, men på en annen måte ga deg meg bare mer depresjoner.
Faren min tenker kun på sine søsken i hjemlandet, og gjør alt for dem. Min mor er under min far og elsker han såpass at hun kan gå fra sine barn for han. (Mine tanter og onkler, mamma sine søsken er ikke sånn i det hele hatt. De støtter alltid sine barn). Moren min har hatt mye press og trusler fra pappa om at hun har all ansvar når han er på jobb osv. Men faren min har hele livet faktisk gitt faen i meg. Han har elsket meg, ikke gitt meg masse kjærlighet, vist at han er glad i meg. Men alltid vært gjerrig. Jeg kan si at han ALDRI har kjøpt en gave til meg, eller kommet bort personlig til meg og gitt meg ros for noe som helst, eller hva nå enn glede kan være.
Sånne ting har såret meg så mye, fordi alle andre rundt meg har det så godt. Mens jeg bare er null verdt. Jeg er faktisk en veldig snill, jordnær og godhjertet jente, med et stort hjerte for de som virkelig fortjener det. Jeg klarer ikke å være snill mot de som ikke fortjener det. og det gjelder faktisk mine foreldre. Faren min har bestemt seg for flere år siden at jeg skal gifte meg med min fetter i Pakistan. Jeg har klart og tydelig sagt at jeg IKKE vil dette her. De sier det er det beste for deg bla, bla. Hvordan kan jeg la min glede bli ødelagt på nytt?
Jeg vil dele livet mitt med min elskede som jeg har elsket siden jeg var 16. Han forstår meg mer enn noen andre og vet absolutt alt om meg. Han er min bestevenn og jeg kan ikke tenke meg å dra til en annen.
Faren min har bannet til meg, slått meg og kalt meg for stygge ting når jeg nekter å gifte meg med han i Pakistan. Jeg orker ikke et liv med slit igjen. Faren min sin slekt i Pakistan er bare ute etter penger, og visum, noe de ikke forstår. Ja greit han fetteren er kjempe snill og god personlighet. Men JEG vil ikke dette her!! Jeg kan ikke såre han jeg elsker, eller meg selv, men vil heller ikke såre mine foreldre. Hva er det rette?
Skal jeg bare miste håp for meg selv og min framtidige lykke? Eller bli tvangsgiftet md en jeg ikke klarer å se på engang? Jeg har flere ganger prøvd å ta selvmord på små måter, men ender opp med masse tårer, fordi jeg vil ikke tape så lett.
Ingen har forståelse for hvor vondt jeg har, og jeg har selv noen ganger ikke vist det …
Svar:
Takk for din e-post. Det gjør vondt å høre hvordan du har det. Jeg leser ditt brev og tenker at du er en klok, omtenksom, «snill, jordnær og godhjertet jente» som du skriver. Jeg får stor respekt for deg.
Det er ganske klart for meg at ditt problem ligger hos dine foreldre. De synes uten forståelse for hva det er å være foreldre. Foreldre skal være kjærlige og omsorgsfulle og vise det for sine barn. Hvis vi skal holde oss til islam, så er alle barn en gave! Vi er alle skapninger fra Gud, og den står Gud nærmest som viser omsorg for Guds skapninger! Det synes ikke som dine foreldre, i hvert fal ikke din far, gjør det.
Det minner meg om en fortelling fra Profeten som skal lyde slik: «En mann kom til Profeten og sa: ‘Jeg har aldr kysset og klemt mine barn!’ Profeten svarte: ‘Hva kan jeg gjøre, når Gud har tatt fra deg kjærlighet og ømhet.’»
Men vi kan kanskje unnskylde dine foreldre, og si: De kan være glade i deg! Og jeg tror at det er slik. De er glade i deg, slik foreldre naturlig er til sine barn. Slik er det også med foreldrene dine. Men de har gal forståelse av å være foreldre. De tror de skal være strenge og kontrollere. De tro lydighet skal være et gode. De ser «selvfølgeligheter» i familierelasjoner, mellom foreldre og barn. Og tror kanskje de gjør hva som er greit.
Jeg må legge til – og nå uttrykker jeg meg kanskje farlig – at jeg tror dette gjelder for en god del pakistanske foreldre. De bærer med seg en gammel-pakistansk tradisjon; stiv, formell og rigid. Og om hva de tror er «ære». Det er riktig å respektere ære! Men ikke en slik som betyr undertrykking, mishandling, uten forståelse og innsikt. Og med manglende lykke og glede som resultat. Vi burde alle vite bedre.
Så til noen råd fra meg. Så fint du har gutten som du er sammen med! Det synes jeg er kjempebra. Jeg tenker du må stelle pent med ham, og han med deg. Veldig bra at dere kan være sammen!
Du skal ikke godta et tvangsekteskap, og ikke gifte deg med den nevøen. Jeg synes du skal være sterk, og nekte. Det har du fullt lov til, etter islam. Tenk litt på deg selv, og din framtid. Hva kan gjøre deg glad? Velg din mann, som du skal ønske! Det er et viktig valg i livet. Det er og må være, ditt frie valg.
Du er snart 20 år. Du er blitt en voksen dame. Du skal stå på dine egne ben, det lærer islam. Nå gjelder det ditt liv. Vi skal søke tilfredshet og glede. Og når du gifter deg, og kanskje får barn – så skal barna ha en glad mor, en som ikke er undertrykt og ulykkelig. For kanskje smitter det over på barna? (Som det kan ha gjort med din mor.)
Du er ingen «psykopat», som du skriver, nei slett ikke! Men trist om du blir «deprimert». Og hold deg unna hasj og liknende; det er en svært farlig vei.
Du er jo ung, kjære venn! Gjør gode valg i livet. Måtte gode dager vente deg.
Vennlig hilsen
Red.
