Det er kommunevalg, og alle blir oppfordret til å stemme. Jeg går langs valgbodene og får utlevert partienes brosjyrer: «For et bedre Oslo» / «En by for alle» / «For et grønt Oslo» / «For hele Oslo.» Det er partienes viktige slagord.
Men er dette noe å ta stilling til? T-banens ruter, hyggeligere i byen og trivsel for alle. Kan vi ikke la partiene få stelle med det selv? Det er et lokalt valg, ja, visst, men er det likevel lov å løfte blikket – for å se litt større på det? Hvem har egentlig makt i samfunnet; hvem styrer landet og hvilke klasser er det som finnes – for vi har vel en herskende klasse i Norge, som i alle andre land? Den som former samfunnet; gir ideologier – og hva slags samfunn, og tenkning, ønsker vi?
Hva med internasjonale perspektiver, som angår krig og fred; er det noe å røre ved? Hvordan være «våken» i verden – ja, hvem inviterer til det? Intet parti, det vi vet om.
Så vi forblir skeptiske. For hvor er det system-kritiske synspunkter – om de finnes; hva måtte en søke til? Ett parti (NKP) fremfører opposisjonelle tanker, men er selv en lukket gruppe, basert på sitt eget livssyn: ateisme, som stenger andre ute og gjør partiet til en sekterisk gruppe; innad rettet og fornøyd med det.
Andre er vanskelig å se større forskjeller på – alle deltar på det offentliges premisser, i det som ikke uten rett, er betegnet som «valgsirkus».
Hver får ta stilling til valget. Men dette kan en også ta med seg: Å la være å stemme, er også et valg.
En stemme for å ønske mer; en annen seriøsitet og andre perspektiver, enn det som kan anses som «plattheter» i valget – om et «greiere» Oslo.
Det er en viktig stemme: å la være å stemme! Som peker framover; verd å gjøre.
Trond Ali Linstad på stand med sin bok: «Hva sier Koranen», og støtte til historiske Abu Dharr: «Den første muslimske sosialist og kommunist».
Trond Ali Linstad
