Iran

Tre møter i Iran

Det er fredagsbønn i Teheran. En stor folkemengde er samlet på plassen der hvor bønnen holdes. Jeg sitter noen meter fra talerstolen og venter på dagens preken. Den skal holdes av en ledende imam.


Men en annen taler først. Det er sjefen for Irans hær. Han bærer uniform, og snakker rolig og bestemt.

Om det militære angrep som ventes. Fra USA, eller kanskje fra Israel. Som kan bombe vitenskapelige sentra der det forskes på kjernekraft. Og dessuten militære installasjoner, flyplasser og baser, for å hindre at Iran slår tilbake.

Sivile skal bli rammet. Vitenskapsfolk vil være mål, for at ikke kunnskap skal gjenopprettes. Iran skal settes år tilbake, når det gjelder forskning og militær kraft. Landet skal ufarliggjøres og svekkes.

– Fienden står forent, sier han. – Men vi står også forent; hæren, flyvåpenet og marinen, i tillegg til basisj, revolusjonsgarden. Et angrep skal bli kostbart for dem! Vi skal vise styrke og mot.

Samme tema tas opp i prekenen, som blir holdt av en framtredende leder.

Men først taler han om livsstil og moral. Om våre veiledende idealer, og hva som hindrer oss i å følge dem. Han snakker om selviskhet og materialisme, som fjerner oss fra Koranens bud.

Han sier verden trenger islam, som motvekt til individualisme og forfall, og som sikkerhet for ære og liv.

Han gratulerer de unge forskere som har bidratt til det vitenskapelige gjennombruddet ved at Iran nå kan anrike uran. Og som har satt Iran i fremste rekke blant nasjoner med kjernefysisk kunnskap. Som skal brukes til, fredelig, å utvikle samfunnet. Og gjøre Iran til en sterk nasjon.

Så snakker han om den mulige krigen. Og sier Iran ikke ønsker konflikt. – Vi er muslimer, sier han, – og ønsker å unngå konfrontasjon.

Han henvender seg til naboland og sier: – Iran vil leve i fred! Og skal ikke true noen. Iran ønsker partnerskap i regionen.

Så blir han bestemt, og sier, til USA og Israel: – Rør ikke den iranske nasjonen! Dette er ikke Afghanistan, og ikke Irak; dette er Iran! Om dere angriper, skal dere merke dette! For vi vil møte dere! Iran står besluttsomt og sterkt.

Han sier til folkemengden, og hele nasjonen, som kan følge ham på TV: – Vær ikke redd! Fienden truer, men kan ikke skade. Og så viser han til eksempler fra imam Ali, og andre historiske, islamske ledere, om hvordan de taklet tilsvarende situasjoner.

Han snakker igjen om sitt hovedtema, den individuell moral, og forutsetninger for et verdig liv.

Han minner om en konferanse i Teheran, til støtte for det palestinske folket, undertrykket og fordrevet av Israel, og med oppmerksomhet på Jerusalem, eller Al Quds, den hellige byen, som sionistene har tatt.

Mange knytter nevene. Og fra folkemengden høres slagord: Markbar Amrika! ”Død over Amerika.” Og død over Israel.

Samlingen avsluttes med tradisjonell bønn, der alle står, bøyer seg, kneler, og legger pannen mot jorda.

Fredagsbønnen er over.

Konferansen

Konferansen åpner dager etter. I den største møtesal. Og med gjester fra hele verden. Politikere, parlamentarikere, intellektuelle, representanter og ledere fra alle verdensdeler var samlet rundt disse spørsmål: Palestina og okkupasjonen av Al Quds.

Møtet er blitt forsinket, men så faller salen til ro, og vi venter på den formelle åpning. Bak podiet blir døren åpnet, og inn kommer to personer: Ayatallah Khamenei, Irans øverste leder, og presidenten, Ahmadinejad. Den første tar plass på podiet, mens den andre setter seg ned i salen.

Khamenei snakker om Palestina. Som den største katastrofe som har rammet den islamske verden i moderne tid, og som er resultat av kolonimakters politikk. Samtidig peker han på den oppvåkning som har skjedd, med Palestina i sitt brennpunkt.

Han hyller den palestinske nasjonen, og gjennomgår den historiske prosess som har brakt fram unge, stolte og sterke, med ny bevissthet og erkjennelse, uttrykt i besluttsom oppstand.

Han omtaler den andre siden, okkupanten, den israelske enheten. Og hvordan den har måttet endre fokus. Fra å ønske området mellom Eufrat og Nilen, til å stenge seg inne bak en høy mur.

– Bomber, tanks, bulldosere og fengsler er alt de kan møte palestinerne med, sier han.

Ahmedinejad leser sin tale. Temaet er det samme. Han peker på hva som kan gjøres.

– Fred og harmoni må baseres på rettferd. Det sionistiske regimet står i strid med dette. Bare et styre valgt av folket kan løse Palestinas problem.

Han utdyper dette siste, og sier: – Det må gis anledning til at alle genuine palestinere; muslimer, kristne og jøder, inne i Palestina eller i utlendighet, fritt skal kunne velge politisk system, og sine representative ledere. Dette er den eneste løsning, som er i samsvar med internasjonale normer. Men det sionistiske systemet vil falle.

Han sier til de regjeringer som støtter det israelske regimet at de må åpne Palestinas fengsler, og la palestinske flyktninger få vende tilbake til sitt land. Og de må stå til ansvar, som har stjålet det.

– Og føler dere gjeld til dem fortsatt, sier han, – så finn et egnet sted for dem, i deres egne land, eller legg forholdene til rette for dem, så de kan vende tilbake til de land de kom fra, og leve der slik forfedrene gjorde.

Så er det andre som taler. De palestinske representantene snakker først. Æresgjest er en palestinsk kone, med hvitt sjal og i hvit drakt. Hun er mor til fire martyrer.

Natanz

Natanz møter deg som en stripe i natten, etter at konferansen er slutt. Du har gjort din egen lille reise.

Du kjører hovedveien, mellom Persiabukta og Teheran. Og passerer Natanz, uanselig nesten. Men den står i sentrum for verdens bevissthet.

Blir Natanz bombet nå, eller om noen uker? Ekspertene mener det kan skje. Og blir det USA eller Israel som bomber?

Men målene deres ser du ikke. De ligger gjemt under jorda, 15 meter ned i bakken, og med tykk betong over; 164 sentrifuger, antas det, som brukes til å anrike uran.

– Til fredelige formål, sier iranerne. For det har de rett til. Det følger av ikkespredningsavtalen, som iranerne har undertegnet. Der står det at alle som har skrevet under avtalen har en ”umistelig rett” til å forske på, produsere og bruke kjernekraft, til fredelige formål, og uten noen form for diskriminering.

Iranerne er opptatt av det siste. De spør: Hvorfor skal stormakter og Israel fritt kunne bruke kjernekraft, mens andre, som iranerne, skal være fratatt den rett? De kan være nasjonale og stolte, iranerne, og uten respekt for dominerende makter. De misliker å bli irettesatt.

Det kan skape mistro andre veien. Så situasjonen synes å ha låst seg. USA ønsker å angripe Iran, for å hindre at landet skal få kjernevåpen. Mens Iran kan ønske å skaffe kjernevåpen, for ikke å bli angrepet av USA.

De vet, folk i gatene, at de kan bli bombet. Men noen er vel vant til krig.

Vi blir minnet om det kort etter. For lyset fra bussens lykter treffer et skilt langs veien. Der står et stedsnavn med en veiledende pil. ”Martyrenes Hage”, står det, og pilen viser veien dit.

Flere kan ende der, om situasjonen ikke roes.

18050cookie-checkTre møter i Iran