Jeg er på besøk hos en kvinneorganisasjon i Jijiga, hovedstad i den somaliske provinsen Ogaden i Etiopia. Skjønt det er ikke mye til hovedstad! Byen består av en samling hytter og skur. Det tar 10-15 minutter å gå hovedgata gjennom sentrum.
Det er fattigdom som springer i øynene, her i byen som ute på landet. Å forflytte seg mellom Oslo og Jijiga, er som å bevege seg mellom to verdener.
I hytten eller skuret til kvinneorganisasjonen snakker jeg med noen kvinner. Flere sover på madrasser på gulvet. Jeg vil vite litt om deres hverdag.
Haweia er rundt 40 år. Hun har rødt klede rundt seg og tilsvarende skaut på hodet. Haweia er tydelig gravid. Fra før har hun ni barn, forteller hun, men er uten forsørger. Mannen hennes jobbet ikke, og nå er Hawaia skilt. Nei, menn duger ikke til noe, sier hun, de kan bare lage barn. Hawaia vil lære å sy, derfor kommer hun til senteret. Hun håper å kunne selge det hun lager og få litt inntekt.
Barn gis bort
Ibada er 30 år. Hun sitter med et lite barn i fanget. Barnet dier henne. Barnets far er død, men Ibada er på nytt gravid. En mann lovet å gifte seg med henne, gjorde henne gravid, men ombestemte seg, og nå er mannen borte. Ibada er redd for familien, som skal se henne som en usømmelig kvinne. Hun kan ikke gå tilbake til den. Hun sover med barnet sitt, der i rommet. Hva skal skje med barnet som ikke er født? Hun må nok gi det bort.
Shamis er en gammel kvinne og nesten blind. De andre i familien er døde, og hun har bare et barnebarn. Shamis og barnebarnet sover på en madrass i samme rommet.
Estabel er barnebarnet, ei jente på 12 år. Hun går ikke på skole, for de har ikke penger til det. Estabel må passe bestemor, eller de passer på hverandre. De bodde tidligere på gaten, men nå får de være her.
Jeg spør hva de ønsker, disse kvinnene? Grunnlag for et bedre liv! Kanskje kan de lære å sy, og derved få litt inntekt, tror de. Og de spør om det finnes noen der ute, som kanskje vil kunne hjelpe.
Trond Ali Linstad