Iran

Refleksjoner og sympatier

Refleksjon rundt holdninger og standpunkt er viktig, som påpekt av Mahmood Amiry-Moghaddam, i Ny Tid 1. april. Han har fokus rettet mot meg. Jeg ønsker å vende det mot ham selv, med disse refleksjoner:


Demokrati og undertrykking er ikke entydige begreper. Grupper og klasser kan være undertrykt i ett samfunn, og være makthavende elite i et annet ? og undertykke opposisjonen der. Ideologier står mot hverandre, om vi så er bevisst det eller ikke. Dominerende ideologier i et samfunn fremmes av makthavende eliter ? med et voldsapparat til sin rådighet. Slik er det alle steder.

Når vi har et samfunn for oss, må vi se på de rådende ideologier. Hva var den rådende ideologien i for eksempel Egypt ? med et maktapparat som var knyttet til Vesten? Og som med sin voldsanvendelse, tjente Vestens interesser? Og hva er den rådende ideologien i Iran ? som av det samme Vesten, erklæres som den største ?fare?? Vi kan ikke likestille de to, og si begge er ?undertrykkende? regimer. Spørsmålet blir dette: Hvem er det som undertrykker i landet, og hvem er det som blir undertrykt? Det er et avgjørende spørsmål.

I for eksempel Egypt var dette klart: Det var en byråkrat-militær elite, for øvrig betalt av USA, som hadde maktapparatet i sine hender, og som undertrykte flertall av folket. Og selv om Mubarak er gått, er ikke dette blitt endret. I Iran er det andre vei. Visst har man et ?undertrykkende? regime, om man vil ? vel og merke i den betydning, at en system-endrende opposisjon holdes nede. Dette for å ivareta det rådende systemet. Og hvor i verden er det ikke slik? Det kan skje upåaktet, og være innbakt i samfunnet, spesielt under fredelige forhold. Eller det kan skje åpent – og støtende, kanskje ? dersom landet er i en situasjon av krig. Og Iran er et land i krig! Eller kan komme til å bli det: Både USA og Israel vil bombe landet.

Et regimes karakter er noe å vurdere: Er det underlagt USA, og fremmer amerikanske interesser – i å undertvinge regioner, slik som USA ønsker? Eller står det opp mot USA, fremmer selvstendighet og uavhengighet, og taler USA og liknende stater, midt i mot? I sympati bør vi nærme oss de siste.

Avgjørende er hva folket ønsker. Vi vet en del om det i Egypt. Men hva ønsker folket i Iran? Den såkalte grønne bevegelse ? opposisjonen i Iran ? er i den større sammenhengen, en relativt marginal bevegelse, av i hovedsak studenter og intellektuelle i hovedstaden Teheran, og kan ikke sammenliknes med for eksempel folkebevegelsen i et land som Egypt. Observatører med innsikt i forholdene, er langt på vei enig i det. Det sittende styret i Iran, under ledelse av Ayatollah Khamenei, har stor støtte fra brede lag av folket. Ønsketenkning må ikke lede noen bort fra dette.

Og så var det ?pisking?, som straff. Mahmood Amiry-Moghaddam er opptatt av dette. Den slags liker vi vel dårlig, både ham og jeg.

Vi lærte en gang, i studier dette: Det fins hovedmotsigelser, og underordnete motsigelser. Og når det gjelder det siste: Den som er ?ren?, kan kaste den første stein. OK, så kaster vi ?stein?. Men hovedmotsigelsen ? den i forhold til amerikansk imperialisme; USAs ønske om regional kontroll, for adgang olje og andre ressurser: USA fører krig for dette! Og når det gjelder Iran, bør Mahmood Amiry-Moghaddam passe seg, for ikke å ende på amerikanernes side. Om han ikke alt har gjort det.

23320cookie-checkRefleksjoner og sympatier