Palestina og Israel

Jødene og staten Israel

Hvis vi ønsker bedre å forstå politikken til det “jødiske” Israel. Og jøders holdning til, blant annet palestinerne. Hjelper det da å se på jødisk religion, jødedom, som et forklarende element?


Religion er mer enn tro. Religion former menneskelige sinn, og kan bli et sosialt fenomen, med kraft til å påvirke verden. Jødedom preger jøders handling, og hjelper til med å kaste lys over den. Det fins flere typer jødedom, som bør utdypes. Vi kan holde oss til den dominerende nå.

Jødene. Hva lærer jødedom om jødene? De er et utvalgt folk. De har fortrinn framfor alle andre. (Se Jacob Neusner: The Way of Torah. An Intruduction to Judaism.) Hele verden er delt i to, mellom jøder og ikke-jøder. De sistnevnte er “en udifferensiert masse” (Neusner). Men jødene står Gud nær. De er hans “prinser og prinsesser”. Hele verden ble skapt for jødene. De står i skapelsens sentrum.

Dette er en selvsentrert tro, som jøder får ved jødedommen (den som er dominerende nå). Når den omformes i praktisk handling, hvordan kan det ytre seg?

Eretz Israel. Først om Landet Israel, Eretz Israel. Som Gud skal ha gitt til jødene. Landet er deres eiendom, til utestegning for alle andre.

Landet med den tilhørende stat, Israel, eies av alle jøder. Enhver jøde har rett til å dra dit, “i kraft av å være jøde” (David Ben Gurion). Palestinerne som har bodd der i århundrer, har ikke den samme rett.

Dette er ikke deres land, i følge den rådende jødedom. Palestinerne er “fremmede” i landet. Derfor kunne de drives ut, ved opprettelsen av staten Israel. Og palestinerne som bor i Israel, har ikke samme rett som jøder.

Den fordrivelsen som fant sted, av palestinerne, fulgte ikke militære operasjoner mellom stridende parter. Den var en målrettet handling, en konsekvens av en viss jødisk tro, om hvem som har “rett” til Landet. Og diskrimineringen av palestinere i Israel, skyldes ikke at de kan bli et opprørsk element, men ligger i at de ikke er jøder, og egentlig er “fremmede” der.

Jødedom forbyr jøder å avgi suverenitet over landet. Statsminister Menachem Begin sa det slik: “Vi vil ikke overgi Eretz Israel til noen annen suverenitet”. (Jerusalem Post International, 10.mai 1981.) Og Det øverste rabbinske råd i Israel har slått fast at det er forbudt, ifølge Tora, å gi fra seg noen del av Landet Israel. (Jerusalem Post International 12. august 1989.) De som håper her hjemme, på en to-statsløsning, med en selvstendig, palestinsk stat, på et område av Eretz Israel, må ta i betraktning denne jødiske dom, når de fremmer ideen om dette.

Grenser. Hva med grensene til Landet Israel? De er ikke klargjort i religionen, men går langt ut over grensene nå. Vestbredden og Gaza hører så visst til Landet. Og på kart, fra Israels ambassade her i Oslo, strekker Eretz Israel seg helt til Irak.

Slike grenser er legitimert ved religionen (en viss versjon av den). Og ved en historisk tradisjon, som kan føres tilbake til dette.

Ariel Sharon foreslo i 1993 å gjøre Israels “historiske grenser” til de endelige grenser, for den israelske staten. (Israel Shahak: Jewish History, Jewish Religion. London 1997.)

“Hver den som ikke erkjenner vår rett til hele hjemlandet,” sa Menachem Begin, “erkjenner ikke vår rett til deler av det heller.” (Newsweek 14. september 1981.)

Nylig uttalte Israels statsminister Olmert: “Vi står fast ved det israelske folkets historiske rett til hele Landet Israel. Hver høyde i Samaria, og hver dal i Judea,” sa han, henspeilt på den okkuperte Vestbredden, “er del av vårt historiske hjemland.” (Financial Times 25. februar 2006.)

Slik er Israels ekspansive krav betinget i jødedom (eller en variant av den), vel så mye som i sikkerhetsmessige hensyn, om “strategisk dybde” for den israelske staten.

Menneskesyn. Hva med jødedommens menneskesyn? Verden består av jøder og ikke-jøder. Jødene er eksklusive, unike. Ikke-jøder er av et annet slag.

De kalles, nøytralt for goyim. Men ofte brukes betegnelsen shaygets, i hunkjønn shigsa. De ordene kommer fra sheqetz, som betyr “et urent dyr”, eller “en frastøtende skapning”. Det er et skjellsord blant jøder.

Hva betyr dette, for eksempel for palestinere? Deres liv er mindre verd. Og kommer det til krig, mellom dem og Israel, så kan det en mitzvah, en religiøs plikt for jøder, at man dreper dem. (Se: Israel Shahak: Jewish History, Jewish Religion. London 1997, med forord av Gore Vidal og Edward Said.)

Den religiøse begrunnelsen for aggresjon, møter vi også i andre lovtekster, for eksempel av Israels øverste rabbiner Shlomo Goren. Han sa Israels krig mot PLO i Beirut, ikke bare var en rettferdig krig, men også obligatorisk. Og obligatorisk er kriger som kjempes mot enhver fiende som truer en grensebosetting i Eretz Israel, og også mot enhver som truer et jødisk samfunn noe sted i verden. (Jerusalem Post Internatonal, 1. august 1982.)

Kunnskap. Det er nødvendig med kunnskap om jødisk religion (den dominerende varianten), og det verdensbilde som den representerer, for bedre å forstå israelsk politikk, staten Israel og jødiske støttespillerne, også i andre land. Israelske ledere gjør politiske og strategiske vurderinger ut fra faktiske forhold, det er sant. Men de lar også politikk og praktisk handling, bli formet av religiøs ideologi.

“Etter mitt syn,” skrev Israel Shahak, “er Israel som jødisk stat, en fare ikke bare for seg selv og sine egne innbyggere, men for alle jøder, og for alle folk og stater i Midtøsten, og langt ut over dette også.” Israel Shahak kan være kontroversiell, men får støtte fra mange andre.

Sik må jødedom kunne diskuteres, også dens praktiske konsekvenser, vel vitende om at det er flere typer jødedom, med noen som kan sikre fred.

For andre ledere uttrykker seg slik:

– I århundrer levde jøder og palestinere i fred. Dette kan skje igjen, når sionismen blir avkledd og gjort opp for. For man må ikke sammenblande jøders dype kjærlighet og ærbødighet til Det hellige landet, med den sionistiske bevegelsen. Denne ville ta den politiske suvereniteten fra landets innbyggere, ved å drive mange av dem ut, og la dem som ble igjen, være gjenstand for forfølgelse og diskriminering.

– Bestemmelsen om å skape staten Israel, har i det siste halve århundre ført til et til synes endeløst blodbad. Palestinere og jøder dør, og fortsetter å dø. I stedet for å utrydde antisemittisme og jødiske lidelser, har den forsterket det, i Palestina og i hele verden. Den eneste Tora-støttete og moralske løsning som vil gi fred, er å gi tilbake suverenitet over hele Det hellige land, til det palestinske folket. (Alle uttalelser fra Rabbi Yisroel Dovid Weiss, talsmann for Neturei Karta International (“Jøder mot Sionismen”).

17630cookie-checkJødene og staten Israel