Formynderne ? de mektige atomstater ? truer Iran med krig. Ja, de gjør faktisk det. Strateger i Washington streker nå opp planer for ødeleggende angrep fra fly, støttet av raketter fra ubåter, mot iranske kjernekraftsverk. Målene blir definert. Spreng-ladningene blir veid. Koordineringen gjennomgås. Planene ligger klare på bordet.
Og slippes krigen løs ? for det kan bli krig ? vil andre vestlige stater vise forståelse. Det er Iran som skal temmes. Bare èn ting er verre en krig mot Iran, sier politikere og strateger, og det er et Iran med kjernevåpen. Selv om Iran sier de ikke vil skaffe seg slike, trappes det nå opp for krig.
Skal vi forstå Iran? De har rett til kjernekraft, det er slått fast i ikkespredningsavtalen. Og Iran er en stolt nasjon, som følger sin egen vei, og ikke vil la seg diktere.
Men det er diktat de blir anvist. Om å være underdanig og føyelig. Og følger de ikke slike anvisninger, vil de bli rammet av sanksjoner, og eventuelt bombeangrep.
Iranerne kjenner seg igjen. Historisk er det en tradisjon at vestlige stormakter vil diktere, dominere og undertvingelandet. Eksemplene er mange. Engelske koloniherrer ville påtvinge Iran sine monopoler. USA gjennomførte statskupp da president Mossadegh ville nasjonalisere oljen, og erstattet ham med den pro-vestlige Shah Reza Pahlavi. Iran har erfaring med hegemonistiske makter.
Iran er blitt ? og blir – nektet retten til, i verdighet og stolthet, å føre ut sin nasjonale suverenitet, markere sin profil og streke opp sin egen vei.
Iran sier de skal gjøre det uten atomvåpen. De trenger ikke slike våpen, hevder de. Tvert om, for å ivareta iranske interesser i regionen, er det dialog og tillit som må bygges.
Men kom ikke med løftet pekefinger, og påtving ingen diktat, for å innskrenke iransk selvstendighet. Iran er allergisk mot det.
Iran sier de vil forplikte seg til å følge pålegg fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Men avviser alle særkrav og diskriminerende innspill. Det er riktig at Iran i flere år hemmeligholdt planer om kjernekraftkraft, men var det så rart. I mer enn 27 år har landet vært underlagt handelsboikott fra USA, som har nektet dem teknisk utstyr. Ved å bekjentgjøre kjernefysisk forskning, ville Iran utvilsomt bli utsatt for ytterligere tekniske restriksjoner, av mange land. Og hindret retten de har, til slik forskning.
Nå bygges frontlinjer opp. Ingen synes å ville vike. USA og vestlige makter ?mistror? Irans intensjoner, og er på et slikt grunnlag, villig til å gå til krig. Et tynt grunnlag for krig, kan man si. Men scenariet kan bli dette: Bombing av iranske mål med lang distanse fly, hvert lastet med tyve tonn presisjonsbomber, inkludert de mest moderne bunker-ødeleggende sprengladninger. (Sunday Telegraph 12. februar.) Israelske fly kan delta, og bombe mål i Natanz og Isfahan. (Newsweek 13. februar.)
Iran på sin side har ?truet (sic) med å forsvare seg hvis de blir angrepet? (The Times 7. februar.) Resultatet kan bli en stor-konflikt i hele regionen.
Og det kan skje allerede neste måned. Det sier Sverre Lodgaard, en av Norges fremste sikkerhetspolitiske eksperter. (VG 10 februar).
Måtte man besinne seg.
