Samfunnsspørsmål

Hvordan integrere muslimer

Hvordan skal muslimer bli integrert i vestlige samfunn? Kan muslimene som minoritet bli gitt spesielle ordninger, med egne institusjoner til å håndtere visse enkeltsaker, av spesiell interesse nettopp for dem? Ja, kan deler av islamsk lov, sharia, bli anvendt av muslimer, om de så ønsker, innenfor rammen av norsk rett?


Noen mener det ikke er mulig. Alle lover i samfunnet må være felles, hevder de, for alle innbyggere i staten. I motsatt fall vil ikke innbyggerne være like for loven.

Men de glemmer kanskje én ting, nemlig at loven, i vestlige samfunn, med store religiøse minoriteter, ikke kan sies å være lik for innbyggerne.

Loven gjenspeiler i disse samfunn, sekularismens tenkning og kultur. Det er sekularismen som former staten. Sekulære vil kjenne seg igjen ved loven, mens religiøse – de med et gudsbegrep – vanskelig gjør det. Så krever de sekulære – maktens talsmenn – at minoriteten med deres verdier, skal måtte bøye seg. Med dette vil de tilstrever ”likhet”, hevder de, mens det i virkelighet er ”enshet” de krever.

Det skal skje på deres egne premisser. For å vise til et par eksempler. Den nye ekteskapsloven er nevnt, absurd fra de fleste ståsteder (og ikke bare for muslimer). Eller ta gjeldende bastante ytringsregler, der religiøse minoriteter skal kunne harselleres (men bare ikke jøder).

Muslimer skal godta dette, som tegn på at de vil ”integreres”. Men kanskje ønsker de det ikke? De føler tilhørighet til staten, og vil være knyttet til den, det er sant, men ikke til visse kultur-betingete lover, som springer ut av en fremmed tenkning.

Og de muslimer som er uenige med den tenkningen, kan ikke bare reiser ”hjem”. (Hvor skulle jeg dra?) Muslimer i Europa er kommet for å bli! Så hvordan å leve med den motsigelsen, innen rammen av samfunnsmessig harmoni?

Vi løser motsigelsen ved å ta den bort! Eller i hvert fall ved å tone den ned. Krev ikke underdanighet av minoriteten, men gi den en viss form for autonomi, til å leve sitt eget liv der konflikten kan bli påtakelig med storsamfunnet. Det kan tilsi noen institusjoner og regler, som minoritetene selv må forme.

Og av storsamfunnet må forventes at det renonserer på bastant sekularisme, og viser respekt for religiøse minoriteter, i et ønske om å møte dem! Da insisterer man ikke på harsellering, og ”rett” til å ydmyke minoriteten, men viser villighet til å gi.

Det reiser spørsmål ved sekularismens vesen. Kan sekularisme være tolerant? Ser vi på ytringsformer i tiden, får vi et sterkt inntrykk av at sekularisme og aggressivitet går sammen.

En økende autoritær og anti-religiøs holdning synes å følge sekularismen. Militant sekularisme har i Frankrike forbudt hodeskaut og kors rundt halsen, i England stengt katolske familiekontorer (som ikke aksepterer homofile for adopsjon) og i Danmark og andre land provosert fram uro og opptøyer ved å insistere på ydmykelse som ”rett”.

Sekularisme synes juridisk, ikke å ville godta konkurrerende systemer, som for eksempel religion. Politisk avviser sekularisme religion som grunnlag for vedtak. Og kulturelt ser vi at sekularisme påtvinger religiøse grupper egne normer og moral. (Phillip Blond og Adrai Pabs.)

Sekularisme og det liberale demokratiet, også gjort til høyeste norm, vil ikke gi religionen dens rett. Det gjør det berettiget å spørre om sekularisme i framtiden, blir en faktor mot sameksistens og fred.

18500cookie-checkHvordan integrere muslimer