Det er uro i Frankrike. Ja, uroen har spredt seg til andre land også, som blant annet Tyskland. Særlig er det ungdom, i hundre- og kanskje tusentall, som står bak rene gateopptøyer.
Biler, butikker, skoler brennes og ødelegges. Det pågår regelrette slag mellom disse ungdommene og politiet. Ungdommene er sinte, folk er sinte – og redde. Det hele gjenspeiler en dypere konflikt.
De som protesterer; opprørerne, er av mange slag. De fleste er arbeidsløse, sultne kanskje, og er helt uten positive fremtidsutsikter. De er barn av innvandrere, og føler seg diskriminert, tilsidesatt, uten rettigheter. Formelt skal de likebehandles med andre franskmenn. Men i virkeligheten blir de diskriminert og forskjellsbehandlet for sin innvandrerbakgrunn.
De føler seg ikke respektert. Den kultur de kommer fra, blir ikke respektert og verdsatt. Frankrike har ikke som mål å bli et flerkulturelt samfunn, der kulturelle grupper kan ivareta og bli respektert for sin identitet. Der skal alle bli franskmenn- eller kvinner. Det er normen for fransk innvandringspolitikk.
Og den synes å ha slått feil. Slik det nå blir demonstrert ved opprøret i gatene. Med utgangspunkt i sinne, håpløshet og frykt.
Men der også kriminelle gjenger deltar. Og dem må man holde avstand til.
(November 2005)
