Er krigen mot Syria bygget på en løgn. Mye kan tyde på det. Feilinformasjon og propaganda om Syria tar tre former:
Feilinformasjon og propaganda om Syria tar tre former:
1.) Demonisering av Syrias ledelse
2.) Romantisering av opposisjonen
3.) Å angripe den som stiller spørsmål ved de fastsatte «sannheter» om de to over nevnte forhold.
1.) Demonisering av Syrias ledelse
Spørsmål som blir reist kan være:
«Støtter du opprøret i Syria eller diktatoren Assad?»
Fordømmelser av Assad blir framført, uten vurdering om de kan være falske. Det gjelder for eksempel dette:
Angrep med sarin gass utenfor Damaskus i august 2013. I propagandaen var Assad ansvarlig. Men fakta pekte mot opposisjonsgrupper som ville bruke gass-angrep og legge ansvaret på den syriske regjeringen for å tvinge USA til direkte intervensjon i Syria etter Obamas erklæring om at bruk av gass var den «røde grensen» for et amerikansk angrep.
Undersøkelse har vist at opposisjonen må ha vært ansvarlig. Den verdenskjente journalisten Seymour Hersh har anført at Nusra-fronten med tyrkisk støtte, kan ha stått bak angrepet. I Tyrkias parlament ble det lagt fram dokumenter som viste at Tyrkia leverte sarin til syriske opprørere.
«Hva med regimets bruk av tortur?»
Dokumenter det gjerne blir vist til, er blant annet dette:
Tilfellet «Cesar». Det er et navn gitt til en angivelig avhoppet syrisk fotograf som skal ha overbrakt et stort antall bilder av oppgitte ofre for påstått tortur.
Det har senere vist seg at mer enn halvparten av bildene viser ofre for opposisjons praksis i krigen. Det hele synes å være et propagandaframstøt mot Syrias regjering, for øvrig betalt av Qatar. Den respekterte avisa Christian Science Monitor kalte bildene «et vel beregnet propaganda framstøt». Andre og liknende påstander om tortur er fremført av opposisjonen og organisasjoner som står opposisjonen nær, og må vurderes i forhold til det.
Assad som «diktator»
Det kan sies mye om det syriske regimet, som andre regimer. Og om det syriske dominerende partiet som i mange år har vært enerådende.
Men vi skal ikke glemme at Assad er en valgt leder og ansett som populær blant store deler av det syriske folket. Syria er ikke et dårlig samfunn, med gratis helsehjelp og utdanning, og med store industrier rundt 50 % er eiet av staten.
Som resultat av begynnende protester har regjeringen fremmet reformer som har gjort slutt på ettparti-systemet. Det er nå flere partier gjennom store deler av det politiske spekter.
Det finnes en genuin «moderat opposisjon» som arbeider innenfor systemet, og klart forsvarer Syrias enhet og uavhengighet, mot angrep på den syriske staten og den syriske hæren, som de forsvarer og føler stolthet for.
2.) Romantisering av opposisjonen
«Venstre» fører ofte videre forestillingen av sympatiske opposisjonelle som startet demonstrasjoner for demokrati i Syria, men som brutalt ble banket opp fra det syriske regimets side.
Sannheten er at det var en voldelig fraksjon i demonstrasjonene fra begynnelsen av. Under de første protestene i Daraa ble syv politimenn drept. To uker senere ble 60 sikkerhetsfolk massakrert på samme sted.
I Homs berettet et øyevitne: «Fra første øyeblikk var protestbevegelsen slett ikke bare fredelig. Jeg så væpnete personer sammen med demonstrantene og de skjøt på politiet først.»
«Svært ofte var den vold som ble utvist av sikkerhetstyrkene, en reaksjon på den brutale volden til de væpnete opprørerne.»
Faktum er at mange av de idealiserte «syriske revolusjonære» er trent og betalte agenter for USA og England. Aleppo Medical Center er skapt av USA. De Hvite Hjelmer utgår fra USA og England. Det finnes en god del andre.
Hvorfor skaper Syrias fiender slike organisasjoner? Dels kan de bli brukt til å bringe penger og støtte til den væpnete opposisjonen. Men også for å tjene som propaganda redskaper for å tilsløre situasjonen og bringe opinionen til å støtte «regime endring», som er det egentlige målet. I motsetning til lovlige organisasjoner som Røde Halvmåne arbeider disse organisasjonene i områder som regjeringen kontrollerer.
3.) Angrip dem som tviler på gjeldende presentasjoner – «er du en Assad støtter?»
De kritiserer ikke NATO og Gulf-statene som bryter internasjonal lov og FNs Charter ved å finansiere og støtte stedfortredende hærer av innbrakte krigere/terrorister som angriper Syria. Men angrepet blir ofte den som kritiserer slike institusjoner og staters aggresjoner.
De har internaliser det gjengse nyhetsbildet som sier at det er den angripende parten som kan skape fred.
Skal vi navngi den parten – eller den samarbeidende aksen, om en vil, som står for aggresjonene mot Syria: USA, England, Frankrike, Saudi-Arabia, Qatar, andre Gulf-stater og Tyrkia. Det er tvilsom gruppe.
Skal vi også peke på en mot-akse; et samarbeid mot den ovennevnte gruppen, og for uavhengighet, mot den imperialistiske aksen? Da blir det: Syria, Iran, Hezbollah og palestinske aktive.
Det politiske «venstre», hvor er det at det står? Når valget skal være klargjort.
(Ref. 21st Century Wire.)
