Katastrofen er forferdelig. Ord strekker ikke til. Så kanskje burde vi forbli tause, i ydmykhet for hva som har skjedd.
Likevel frembringer den tanker. Om hvorfor slikt kan skje. Vi må kunne gi noen svar, vi som tror, at Gud er den høyeste makt.
Det første som trenger seg på, er et religiøst ordtak: ”Den som drukner, går rett til Paradis.” (Hadith) Så vil vi håpe og tro at alle som ble offer for bølgen (slukt eller kvestet), nå er ankommet dit.
– Fattigmanns trøst, vil noen si. Ikke om det er sant! Og det er et religiøst løfte. Som vi holder oss til.
Da blir sorgen deres som er tilbake, med tapte kjære, eller selv skadet. Fortvilte og sjokkerte. Finnes en Trøster, så hjelper Han dem.
Er det en logikk i det hele? Vi burde kanskje ikke våge å tenke, men la fortvilelsen råde, i respekt for dem som er rammet.
Men katastrofen kan være en løftet finger fra Gud, en påminning til oss alle, om naturens veldige krefter, der Han er den øverste makt. En anvisning til liknende katastrofer, nedtegnet i religionens bøker, der naturkrefter, under Gud, ødela samfunn, i jordskjelv og veldige flommer. Vi kjenner til dette fra før.
Det er prøvelser som pålegges menneskene. Sikkert i en fornuft, som vi ikke alltid kjenner. Vi vet bare hva bøker sier, om at det er en mening ved det. Gud skapte ikke denne verden til lede.
Noen kommer nærmere Ham, mens andre vender seg bort. Vi gjør våre egne valg. Men vet at i livet ligger voldsomhet.
Kanskje er noen gått til Paradis. De fikk lettet sin vei. Da finnes også motsatsen, ”Ilden”. Profeter har erklært at deres budskap var å advare mot det siste, og bringe glad melding om det første. Kanskje hadde de rett. Da finnes Hans kjærlighet, og Hans voldsomhet. Godt og galt er ikke det samme, men skal gjøres opp for en dag. Katastrofer kan minne om det.
Livet kan være fortvilet, vi ser ingen mening med det. Alt kan være håpløst og svart. Men sorg kan være prøvelser, og i katastrofer testes menneskelighet. Vi høster erkjennelse ved katastrofer, om krefter som finnes i verden, og om en mulig logikk i dem.
Men ofrene, tror vi, er i Paradis.
