Spørsmål:
Hva skal jeg gjøre med mannen min i Tyrkia?
Jeg er ei norsk jente på 30 år som er alenemor for to barn. For 4 uker siden giftet jeg meg med en mann i Tyrkia. Han er muslim, mens jeg vel egentlig aldri har vært religiøs. Skjønt jeg tror på Gud og på det gode i mennesket.
Min mann har forandret seg drastisk på disse ukene. Han krangler med meg hele tiden, og truer alltid med skilsmisse – men på en måte som at det er jeg som kan få skilsmisse, fordi jeg ikke er glad i ham. Han vrir og vrenger på alt jeg sier, og vil ikke høre mine meninger.
Det begynte med at han sa jeg vel kunne gjøre hva jeg ville, når han kom til Norge, inkludert å være intim med andre menn, – “fordi det var jo sånn europeiske kvinnfolk er”. Jeg sa jeg ikke er sånn, at ekteskapet er hellig for meg, at han måtte stole på meg osv. Det fortsatte med at jeg tvilte på hans følelser for meg, og at jeg ville ha ham til å si at han ikke ville synes det var greit om jeg var med andre menn. Men hver gang jeg nevnte det, ble han sint. Og sånn fortsatte det. Jeg vet ikke lenger hva det handler om, men stadig krangler vi. Jeg føler jeg bli underkuet av hans vilje, og sier minst mulig fordi han blir så lett sint. Men det nytter ikke å tie heller.
Jeg har hørt fra folk at han baksnakker meg der nede på groveste sett, men lar tvilen komme ham til gode, for jeg tenker at han sier slike ting for å skjule seg selv. Han har såret meg så mye, og så dypt at jeg er helt knekt. Han viser ikke noe antydning til sympati for andre enn seg selv.
Jeg fikk nok, og sa at om det var skilsmisse han ville ha, så skulle han få det, for jeg orket ikke mer. Men så etter denne beskjeden fra meg, ringte han igjen for å krangle. Han vet at jeg er glad i ham, jeg sier det hele tiden, og har gjort det klart for ham at nå må han ta et valg, for jeg takler ikke å ha det som nå.
Hva skal jeg gjøre? Er helt rådvill. Føler ikke jeg kan si noe rett. Jeg vil ikke miste ham, og har derfor funnet meg i alt. Men tenker hele tiden at jeg skal jo liksom være nygift og lykkelig i disse dager, men føler meg som alt annet enn det.
Fins det noen råd for hvordan dette kan løses når vi sitter på hver vår kant av verden? Hvordan kan jeg få han til å forstå meg? Jeg føler jeg gir og gir av meg selv, men får ingenting tilbake.
Dette handler ikke om religion, men han blander likevel religionen inn, med sin måte å snakke på. Jeg har prøvd hardt å sette meg inn i hans situasjon, for å forstå hvorfor han er som han er. Jeg leser Koranen også, for å prøve å forstå. Men dess mer jeg prøver, jo flere spørsmål får jeg.
Jeg håper dere har noen råd å gi ei frustrert, som syns det er for tidlig å gi opp etter en måned.
Svar:
Takk for mail.
Først må jeg beklage at det har tatt tid før jeg kan svare deg. Kanskje har det skjedd ting som har avklart ditt forhold. Likevel vil jeg si dette:
Jeg beundrer deg for din tålmodighet og din vilje til å få i stand et godt forhold. Det er tydelig at du anstrenger deg hardt for å komme overens med din mann. Og finne et godt grunnlag til å leve sammen på. Du gir av deg selv, og bærer over med ham. Du prøver å finne fram til forståelse. Du vil så gjerne det skal gå bra.
Men noen ganger går det ikke bra. Man kan være glad i en person, og ønske seg et godt forhold. Men så er man for ulike. Og til stadighet skjærer det seg. Man ender i krangel, og blir stadig såret. I stedet for å bygge hverandre opp, krangler man og river ned. Og så møter man hverandre med stadig nye sår.
Det virker som mannen din stadig vil ha bekreftelse på at du er glad i ham. Men han har visst ikke tillit til seg selv, og til at noen kan være glad i ham, så tvil og mistro springer ut av hans egen usikkerhet. Og så er han stadig i angrepsposisjon, til forsvar for seg selv. Slik tror jeg det blir i framtiden også.
Det kan virke som han er mest opptatt av seg selv, og vil ha bekreftelse på den han er. Han klarer ikke å forstå deg, og tenke på dine behov. Det meste han tenker på dreier seg om han selv. Og dette kan stikke dypt i ham.
Jeg tror han vanskelig vil kunne respektere deg. Dere har forskjellig bakgrunn. Kan hende har han en feilaktig oppfatning av kvinner, og ser på dem på gammelmodig vis, som underlagt mannen. De skal være føyelig for, og tjene ham. Og kan ikke være et selvstendig og sterkt individ. Som likevel kan være trofast mot mannen, og lytte til ham (slik som man bør lytte til hverandre). En som kan vise mannen kjærlighet. Men forvente å bli respektert. Og – som du – holde et ekteskap hellig.
Jeg tror ikke dere vil komme godt ut av dette ekteskapet. Kan hende vil dere fortsette å krangle, og gi hverandre nye sår. Samlivet blir kanskje ikke godt. Og hva vil det bety for barna dine? Hva mener forresten de om ham? Blir han en god ”far” for dem, med kjærlighet og omsorg? Kan han gi dem en god oppvekst? Eller vil han tenke mest på seg selv?
Jeg tror du må gjøre en klar avtale med ham, om hva dere skal forvente av hverandre, og hvor grenser går for det dere kan godta. Og bryter han den grensen, kan skilsmisse bli beste utvei.
(Men bare Gud vet.)
