Historie

Jerusalem og de syv himler

Dette er fortellingen om hvordan profeten Muhammad en natt dro fra Mekka til Jerusalem, og derfra besøkte Himmelen:

Profeten var trett, for mange hadde hånet og ledd av ham, og han hadde gått langt. Nå sov han omsider dypt.
    Da hørte han en høy stemme, og foran ham sto engelen Gabriel! Han sa at Muhammad skulle bli med ut.
    Der sto et dyr så prektig at Muhammad aldri hadde sett maken. En blendende hvit hest var det, med ansikt som et menneske. Den hadde vinger som en ørn, nei, enda mye større! Og avstanden mellom hovene var slik at øyet ikke kunne måle den.
    Hesten kunne løpe raskere enn lynet.
    “Det er Burak,” sa engelen Gabriel. “Sett deg opp!” Og så bar det av sted gjennom natten, og Mekka ble langt bak.

På veien skuet de mange underlige forhold som vi ikke skal fortelle om her. Noe var fristelser for profeten Muhammad, for å få ham fra den rette tro. Annet var om hva synd fører til for den som begår den.

Ved Jerusalem steg de ned og landet ved templets port. Muhammad bandt hesten til en ring, slik tidligere profeter hadde gjort.
    I templet var Jesus, Moses og flere andre profeter. Sammen knelte de i bønn.
    En stige av skinnende lys førte opp til Himmelen.
    “Vi klatrer opp!” sa engelen Gabriel. Og Muhammad steg til værs, så raskt og lett som om han var av luft.

De kom til Den første himmel, og Gabriel banket på.
    “Hvem er det?” sa en stemme.
    “Gabriel,” svarte engelen.
    “Og hvem er med?”
    “Muhammad!”
    “Har han mottatt sitt oppdrag?”
    “Ja,” svarte engelen.
    “Da er han velkommen!” Porten ble åpnet, og Gabriel og Muhammad gikk inn.
    Der inne var det meste av sølv. Men til kjeder av gull var det festet stjerner, og i hver stjerne satt en engel som vakt, for å verne mot onde makter.
    De møtte en gammel mann, som engelen Gabriel sa var Adam. Mannen hilste hjertelig på Muhammad.
    Rundt om var dyr av alle slag. Men i virkeligheten var de engler, sa Adam, som går mellom Gud og alle dyr.
    En hvit, veldig hane vekker De syv himler og skal gjøre det til Dommens dag.

Gabriel og Muhammad sa farvel til Adam og fortsatte til Den andre himmel. Der banket de på og gikk inn.
    Alt var som av blankpusset stål! Noa kom og hilste på dem, og Jesus, og døperen Johannes.

Så dro de til Den tredje himmel. Den var et rom uten ende, pyntet med myriader av så prektige og skinnende steiner at et menneskelig øye ikke kunne skue dem.
    En mektig engel sto framfor Muhammad, med så stort et ansikt at det mellom øynene var tusentalls dagsreiser.
    Hundre tusen væpnete englesoldater gjorde alt engelen sa.
    Den satt med en umåtelig bok. I den skrev den navn inn og slettet andre ut.
    “Det er Asril, Dødens engel,” sa Gabriel. “For hvert navn den skriver, blir noen født. Og ved hvert navn den sletter, er tiden ute for en annen, som dør.”

I Den fjerde himmel traff de andre engler. Én var lang som mange dagsreiser.
    “Hvorfor gråter den?” spurte Muhammad. “Det er Tårenes engel,” svarte Gabriel. “Den ser det onde som rammer menneskene, og gråter for dem.”

I Den femte himmel kom Aron, bror til Moses, og hilste hjertelig på dem.
    Der så de et skrekkelig syn, en engel med fordreid ansikt og øyne som blinkende lyn! Brennende kull lå foran den, og ved føttene, rødglødende lenker.
    “Det er Engelen for guddommelig gjengjeld,” sa Gabriel. “Den straffer dem som fornekter Skaperen, og som gjør synd mot seg selv og andre.”

Så reiste de til Den sjette himmel. Den var full av prektige steiner. Og på ny så de et underlig syn: en engel som var halvt ild, og halvt snø! Men snøen smeltet ikke, og ilden sluknet ikke.
    Rundt den sto hundrevis av engler. De sang: “All ære til Ham som forener snø og ild! Måtte Han samle alle trofaste tjenere, i lydighet mot Sin lov!”
    “Den engelen vokter Himmel og Jord,” sa Gabriel. “Den drar til alle land og kaller noen til å tjene Gud. Det gjør den til Oppstandelsens dag.”
    Nå møtte de Moses igjen, og han gråt. Han sa: “Her er en profet, Muhammad, som vil kalle flere av sitt folk til Guds tjeneste enn jeg kunne!”

De kom til Den syvende himmel. Den var fylt av et så vidunderlig lys at noe slikt aldri hadde nådd et menneskelig øye.
    Profeten så de underligste ting, blant dem en engel større enn jorden. Den hadde tusentalls tunger og snakket like mange språk, og på dem alle priste den Skaperen.

Brått ble Muhammad løftet høyere. Nå så han Lotustreet som er Det himmelske tre, med lengre grener enn avstanden er mellom Solen og Jorden.
    I skyggen vrimlet det av engler, og fra treet gikk fire elver: to til Jorden og to til Paradis.
    Han steg inn i Tilbedelsens hus. Rundt det gikk tusentalls engler.
    Og han kom til Den hellige boligs rike, som ingen ord kan be–skrive. En søt duft omga ham. Han syntes han kjente en usynlig hånd røre seg på skulder og bryst og gi ham den ytterste glede.
    Muhammad kunne senere fortelle at det var her han fikk loven for vår religion, Islam, som betyr å underordne seg og finne fred med Den ene Gud.

På vei ned fra Den hellige bolig møtte Muhammad Moses på ny.
    “Hvor mange daglige bønner er dere pålagt?” spurte Moses.
    “Femti,” svarte Muhammad.
    Moses så bekymret ut. “Tror du folk vil be femti ganger om dagen?” spurte han. “Nei, jeg har erfaring med dette, og vet at folk ikke vil gjøre det. Gå og be om et lavere tall.”
    Muhammad så gjorde, og møtte Moses igjen. “Hvor mange bønner skal dere be?” spurte Moses.
    “Førti,” svarte Muhammad.
    “Det er for mange,” mente Moses. “Spør om å få redusere dem!”
    Slik fortsatte det, inntil Muhammad kunne fortelle Moses:
    “Fem bønner er vi pålagt hver dag!”
    Moses mente fortsatt det var for mange. Men Muhammad sa: “Nå har jeg spurt flere ganger og er blitt beklemt.”
    Så han bød Moses farvel og fortsatte videre.

Ned langs Lysets stige bar det med Muhammad og Gabriel, til de nådde Tempelet i Jerusalem. Og derfra videre med Burak, til huset der Muhammad hadde sovet.
    På himmelen så han dagen gry. Det første lyset skar gjennom mørket. Hele reisen til Jerusalem og Den høyere bolig, og siden tilbake til Mekka igjen, hadde tatt den korteste tid!

Koranen henviser til denne hendelsen slik:
    “All ære til Ham, som lot Sin tjener dra gjennom natten, fra Den hellige moskeen(i Mekka) til Den fjerne moskeen(i Jerusalem), med omgivelser som Vi har velsignet, for å vise ham noen av Våre tegn!
    Han er Den som hører og ser. “
(17, 1)

Likte ikke(0)